La meg ikke kaste bort tiden din; Tour de France 2012 er et skuffende spill. Spillet er utelukkende lansert rett før touren i håp om å tilby litt ekstra moro til den delen av sykkelfansen som ikke får nok etter 5 timers sykkelsending på TV.
Dessverre er spillet såpass lite ufordrende og fullt av mangler at det irriterer mer enn det gleder.
Hishovd on tour
Tour de France 2012 svikter på mange punkter. Grafikken og spilldelen gir deg minimalt å glede deg over, soundtracket er grusomt, og i tillegg er mange av rytternes navn ikke lisensiert.
Dermed må du kjøre med syklister som lyder navn som «Hishovd» i stedet for Hushovd og «Cuncellara» i stedet for Cancellara (Her kan man dog endre navnene selv, eller laste ned fanlagde databaser fra internett).
Spillet går i hovedsak ut på å sykle seg gjennom Tour de France fra første til siste etappe. Her kan du velge mellom å sykle hele rittet med ditt favorittlag (som på grunn av mangel på lisensiering kanskje heter «Radio Cash» i stedet for «RadioShack-Nissan»), eller så kan du plukke deg ut enkeltetapper og konkurrere deg gjennom dem.
Som en roadtrip gjennom Drammen på 90-tallet
Rittet som i virkeligheten er kjent for å vise frem Frankrikes mektige natur, minner mer om et arkadespill på nittitallet. Syklistenes bevegelser er hakkete og urealistiske, i tillegg er landskapet monotont og lite detaljert.
Det føles som å kjøre gjennom en parodi på en amerikansk forstadsbebyggelse når du beveger blikket utenfor veibanen.
Naturen er en kjip skisse som går på repeat og det som burde vært en magisk reise gjennom Frankrike føles som en uendelig lang roadtrip gjennom Drammen på 90-tallet. Grått.
Lite kjærlighet
Spillets største svakhet ved siden av grafikken er vanskelighetsgraden. Fjelletappene vinner jeg første gang jeg prøver spillet, mens tempoetappene fremstår som for vanskelige og for lange.
Det mest irriterende med spillet er simuleringsfuksjonen som stykker opp alle etappene (bortsett fra tempoene). Hvis du for eksempel velger å spille en av de mektigste fjelletappene så kommer du til å bli skuffet. Det er nemlig ikke mulig å spille etappene fra start til slutt. Etappene er delt opp i «checkpoints» som du kan velge å spille deg gjennom, avbrutt av lange pauser, eller rett og slett simulere deg forbi.
Du kan med andre ord simulere deg helt frem til den siste bakken, sette inn et rykk og vinne etappen uten videre anstrengelser. Kjipt.
Her er Pro Cycling Manager-serien på PC – som merkelig nok er laget av samme utvikler – mye bedre. Konsollversjonen er en neddummet versjon av den vakre sykkelsporten.
Taktikk
Taktiske valg er vanskelig og lite effektfulle. Fall, punkteringer, tidsdifferanser, inntak av mat, og så videre er elementer som du i all for liten grad trenger å forholde deg til hvis du vil vinne etappen.
Spillets bittelille lyspunkt finner jeg allikevel i disse taktiske valgene. Det er artig å prøve å kontrollere fronten på feltet og prøve å posisjonere seg foran en spurt, men det stopper der. Skulle du finne på å vinne en av de flate etappene er det nemlig bare å grue seg til du må ut å sykle de monotone tempoetappene som i all hovedsak får ut på å trykke på a-knappen.
Hvis jeg skal bruke en sykkelmetafor helt til slutt, så kan vi vel slå fast at spillet Le Tour De France 2012 mister kjedet og punkterer før de når frem til den første langsonen. De burde kanskje heller blitt hjemme.
(Spillet har også en multiplayerdel. Denne anmeldelsen er basert på enkeltspillerdelen på Xbox 360)
