Den tyske filmen Lykke er i utgangspunktet en sympatisk historie om to vanskeligstilte sjeler som finner sammen, og som oppdager at de kan reddes av kjærligheten.
Men det er litt for åpenbart at disse to skal møte store problemer.
Jeg går bare og venter på den store konflikten eller katastrofen, og når den kommer, føles det i overkant konstruert, samtidig som filmer endrer drastisk tone.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Barbara!
Oppløftende kjærlighet
Krigshandlinger tvinger Irina (Alba Rohrwacher) til å flykte fra Makedonia. Vi møter henne senere som illegal flyktning i Tyskland, der hun lever som prostituert.
Hun møter gategutten Kalle (Vinzenz Kiefer), som lever som tiggende boms. Det oppstår et uventet nært forhold, som løfter dem opp fra sin sørgelige tilværelse.
Men paret har store utfordringer i vente, som jeg ikke skal avsløre.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Nåde!
Publikum utfordres
Filmen er basert på en novelle av forfatteren Ferdinand von Schirach.
I sin adapsjon, forteller regissør Doris Dörrie historien som en rennesteinsserenade, der vi utfordres til å vurdere moralske problemstillinger, og om målet helliger middelet.
Det er ikke vanskelig å få sympati for Irinas forhistorie og nåværende situasjon, men det mangler litt på karakteriseringen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Litt for glatthudet
Irina skildres litt glatt og kaldt av Alba Rohrwacher. Selv om hun har gode grunner til å skjule sitt indre vesen, skulle jeg ønske mer åpenhet mot publikum.
Og Kalle fremstår som litt for glatthudet til å være helt troverdig som gategutt.
Vinzenz Kiefer ligner mer på en som nylig fikk sparken fra et tysk boyband.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Små hvite løgner!
Endrer plutselig tone
Det er åpenbart at det må skje noe dramatisk med disse menneskene, og når det skjer, er det nesten litt ufrivillig komisk.
Regissør Dörrie tar i bruk noen kraftige virkemidler for å fortelle hva den store kjærligheten kan få mennesker til å gjøre, og det virker som om Lykke plutselig blir en helt annen type film.
Jeg synes endringen i tone virker malplassert og litt desperat.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Weekend!
Føles kunstig
Jeg kjøper heller ikke konklusjonen på historien. Den virker ikke troverdig, og litt for publikumstekkende.
Filmen vil så gjerne være skikkelig hjerte og smerte, men den greier ikke å vekke de store følelsene i meg.
Kanskje hadde dette fungert bedre om regissør Dörrie hadde strebet mer etter realismen. Lykke føles kunstig.
