Aliens: Colonial Marines kunne ha vært mitt drømmespill, filmen Aliens fra 1986 er nemlig en av mine favoritter.
Tanken om å få spille en barsk Colonial Marine omgitt av xenomorpher på planeten LV426 er ekstremt forlokkende, og den umiddelbare følelsen av spillet er god.
Stemningen, utseendet og lydene gir meg kjærlige flashbacks. Dette er et miljø jeg elsker å være tilbake i. Dessverre viser det seg at spillet kommer til kort på en rekke andre områder, og føles på mange måter som en forspilt mulighet.
Kjenner meg igjen
Historien er en direkte oppfølger, som starter 17 uker etter filmen. Du spiller soldaten Winters, som kommer til LV426 med sin bataljon i skipet USS Sephora for å etterforske hva som skjedde med teamet om bord i USS Sulaco. Etter å ha bordet det tilsynelatende tomme skipet, oppdager Winters og hans team at de må passe seg for mer enn blodtørstige og syresprutende monstre.
ANMELDELSE: Alien Antholgy – ekstremt elegant på Blu-ray
Utgangspunktet er ikke det verste, og innledningsvis virker det som om spillskaperne har truffet blink når det gjelder å formidle stemningen fra filmen.
Jeg kjenner meg igjen i både romskipet Sulaco, som mystisk nok er brakt tilbake til LV426 fra sin bane rundt fengselsplaneten Fury161, og jeg er tilbake på kjente trakter når handlingen forflytter seg ned til Hadley’s Hope på bakken.
Lydsporet er helt det beste med spillet, med flere detaljer hentet fra den Oscar-vinnende lyden fra filmen. Både våpen, motion-trackere og monstre har svært distinkte lyder, som klokelig er videreført til spillet. Også musikken er effektiv, og bygger i stor grad på James Horners komposisjoner fra filmen. Og på stemmefronten gjør både Lance Henriksen og Michael Biehn gjesteopptredener som sine gamle figurer Bishop og Hicks.
Men utover i Aliens: Colonial Marines blir det smertelig klart at den isnende spenningen fra filmen ikke er til stede.
Problemet er først og fremst at uhyrene mangler intelligensen fra filmen. De har det med å springe litt frem og tilbake før de angriper deg, og er forholdsvis enkle å knerte. Derfor fremstår de mer som simpel kanonføde enn universets farligste rovdyr. Dessuten er de ikke spesielt imponerende animert i nærbilde.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Winters er dessverre en forglemmelig figur som aldri gis særpreg. Hans lagkamerater er også håpløst anonyme, med skuffende kunstig intelligens.
De roper «watch out» når det ikke er noe å se opp for, blir hengende igjen slik at jeg må gå og hente dem, kommer ikke til heisen når det er åpenbart at den må opp eller ned, er lite flinke til å skyte, og er utstyrt med flau og dårlig fremført dialog.
ANMELDELSE: Prometheus – sci-fi-hjerter kan glede seg
Fullt av feil
Spillets største problem, er at det rett og slett er uferdig. Grafikken er forbausende lite detaljert (testet på Xbox 360), og menyene virker å være utkast.
Når du dør, fryses bildet i sort/hvitt og rykker som en gammel VHS-kassett på pause. Og spillet er fullt av feil, som for eksempel at to savnede medsoldater står rett bak første dør uten å røre seg, at døde monstre og soldater ligger og rykker, at en granat eksploderer i trynet på meg selv om jeg ikke ser en eneste hindring, og at powerups henger i løse lufta.
Her må det massive oppdateringer til.
Aliens: Colonial Marines har for mange mangler og svakheter, som burde vært ordnet opp i før release.
Men det er en kjent sak at utviklingen har vært lang og kronglete. Spillet har vært under utvikling hos fire forskjellige studioer gjennom 6 år, og blitt utsatt gang på gang, så kanskje er det slik at de måtte få det ut nå, koste hva det koste ville, for å redde stumpene. Det er synd. Selv ikke jeg kan tolerere at en av mine store favorittfilmer følges opp av et høyst middelmådig spill.
Denne anmeldelsen er basert på enspillerdelen. Spillet har også samarbeidsmodus for opptil fire spillere over internett, eller to spillere på samme skjerm.
