Denne uka var det premiere på dramafilmen The Place Beyond the Pines, som tar opp vanskelige forhold mellom far og sønn.

I den anledning kårer Filmpolitiet de beste skildringene av forhold mellom far og sønn på film.

Far og sønn er et tema som ofte er et tema i film, derfor har oppgaven med å plukke ut de fem beste vært ekstremt vanskelig. I Filmpolitiets demokratiske stemmeprosess var det mange gode kandidater som røk ut, blant annet filmer som The Road, This Boys Life, Sykkeltyvene og Løvenes konge.

Er du uenig i vår liste? Si din mening i kommentarfeltet i bunnen!

In The Name of the Father

Rune: Daniel Day-Lewis er kjent for å ta filmrollene sine seriøst. Han er en «method actor», en som går så langt inn i rollefiguren sin at han tar til seg personligheten også utenfor filmsettet.

Underforberedelsene til I fars navn fra 1993 gikk han ned nesten 15 kilo, brukte flere netter i fengselscellene, og lot seg bli utsatt fra misbruk av de som jobbet på filmsettet. De kastet vann og ropte ukvemsord til ham for at han skulle gå dypt inn i rollen som Gerry Conlon, en nordirsk mann som blir uskyldig dømt sammen med sin far for et bombeangrep.

Tilståelsene er presset frem av politiet, mens faren dømmes på bakgrunn av uholdbare beviser.

Faren, Giuseppe Conlon (spilt av veteranen Pete Postlethwaite), er gammel, og Gerry bruker mye tid på å være bitter. Samtalene og forholdet mellom far og sønn er intenst, og forteller om viktige livserfaringer som å tilgi.

Giuseppes siste ønske er at hans egen sønn ikke skal ende opp merket av sinne og av fengselsoppholdet. Dramaet tilspisser seg da det kommer for en dag at gjerningsmannen bak bombeangrepet også soner en dom i samme avdeling. Og når Giuseppe dør mens de sitter i fengselet tar Gerry opp kampen for rettferdighet.

Kjærligheten mellom far og sønn, dødsfallet, og øyeblikket da Gerry forstår farens livserfaring, er alle sterke scener. Skildringen av Gerry og Giuseppe Conlon, av Daniel Day-Lewis og Pete Postlethwaite, vil følge meg så lenge jeg lever.

Pete Postlethwaite og Daniel Day-Lewis som far og sønn i In the Name of the Father. (Foto: Universal Pictures).
Pete Postlethwaite og Daniel Day-Lewis som far og sønn i In the Name of the Father. (Foto: Universal Pictures).

Pursuit of Happyness

Marte: The Pursuit of Happyness er en sår film om hva som skjer når en far ikke er i stand til å sørge for livets opphold for seg selv og sønnen. Det er historien om en far som ofrer alt for å gi sønnen et bedre liv.

Will Smith spiller selgeren Chris Gardener, som ikke eier nåla i veggen etter at han har ruinerte seg på å kjøpe opp bentetthetscannere som han har problemer med å selge videre. Når dama forlater ham og deres fem år gamle sønn Christopher, spilt av Jaden Smith, begynner han en desperat jakt etter et bedre liv.

Will og Jaden Smith har en fordel i at de ikke bare spiller far og sønn, men er far og sønn i virkeligheten. Likevel er samspillet mellom de to imponerende.

Scenen der Chris later som om scanneren han prøver å selge er en tidsmaskin som kan frakte ham og sønnen bort fra elendigheten er spesielt sterk, og lar oss kjenne på omsorgen Chris har for sønnen sin.

Hadde dette vært min personlige liste ville The Pursuit of Happyness tatt førsteplassen!

Se klippet fra filmen her:

Livet er herlig

Marte: Andre verdenskrig – Italia.

Roberto Benigni spiller Guido Orefice, som lever et lykkelig liv sammen med konen og sønnen når krigen bryter ut. At Guido er likt av alle hjelper ikke når alle jødene i byen blir sendt til Bergen Belsen konsentrasjonsleir.

Familien blir splittet opp, moren blir adskilt fra far og sønn, som nå må prøve å overleve til krigen tar slutt. Som et hjelpemiddel for å holde ut og samtidig gjøre oppholdet i konsentrasjonsleieren så lite grusomt som mulig for sønnen, later Guido som om det hele er et spill, der vinneren til slutt får en tanks.

– Ja! Ja, premien er ein tanks!

Blandingen av eventyrverdenen faren skaper for sønnen og den harde virkeligheten i konsentrasjonsleieren gjør Livet er herlig til en film som både er morsom og vond å se.

Benigni spiller med en glede som smitter når du ser filmen, og balanserer det godt opp mot filmens såre øyeblikk, noe som førte til at han fikk oscaren for beste mannlige hovedrolle i 1998.

En av filmens beste scener er når Guido forklarer reglene i spillet for sønnen. Se klippet her!


HUGS ALLTID: Darth Vader seier IKKJE «Luke, I am your father». (Foto: Lucasfilm)
HUGS ALLTID: Darth Vader seier IKKJE «Luke, I am your father». (Foto: Lucasfilm)

Star Wars: Empire Strikes Back (1980)

Andreas: Kanskje – iallfall i etterkant – den best kjende spoileren i filmhistoria. Beklager om du ikkje skulle ha sett den. Forholdet mellom far og son i Star Wars-sagaen er i prinsippet det berande elementet, det er kraften som driver filmen framover, frå ukjend skikkelse, til avsløring, til (forsøkt) omvending.

Luke heng i eit viftesystem over ei djup avgrunne. Han har fått kutta av ein arm, og har tilsynelatande tapt mot mannen som drap far hans. Eller nei, slik var det ikkje.

– No, I am your father.

Slik var det, ja.

– No. No, that’s not true.

I den første filmen dukkar Obi-Wan opp som ein farsfigurserstatning for onkel Owen, i den andre filmen har Luke nett utvikla seg som menneske gjennom samtaler og trening med vise Yoda.

Plutseleg ramler heile verkelegheitsoppfatninga til Luke i grus, og me kan sjå at det hender. Brått innser han at farsfigurane hans – igjen og igjen – har loge for han.

– That’s impossible!

Empire Strikes Back introduserte tragedien til dei store Hollywood-eventyrfilmane. Helten skal jo vinne, har Disney sagt, men her ender filmen med eit sørgmodig blikk utover galaksen – etter at alt har falt. Tillit må gjenoppbyggast. Kva no?

Det er ikkje utan grunn at slutten har blitt kåra av Wired til den beste cliffhangeren nokosinne.

Eg tykkjer at augneblinken illustrerast best av dette klippet, der ein far har filma sonen sin idet Vader kjem med avsløringa si:

Tree of Life

Maria: Far-sønn-forholdet i The Tree of Life kommer til gjøre deg rørt, forbanna og ganske deppa. Man forventer at foreldre – idet de blir foreldre, skal skjønne hvordan de skal gjøre barna sine til gode, trygge og lykkelige mennesker. På femtitallet kunne det noen ganger virke som om disse følelsene satt litt langt inne.

Det er noe så inderlig vondt i det å se en forelder slite med å uttrykke følelsene sine for barnet sitt, og jeg satt store deler av far-sønn-senene med et hardt grep rundt ei pute mens jeg skreik:

– Kom igjen da, GI UNGEN EN KLEM

Mange forventa nok at Brad Pitt endelig skulle få sin lenge etterlengta Oscarstatuett for rollen som streng og rådvill femtitallspappa, en rolletolkning som absolutt hadde fortjent anerkjennelsen.

Det er nesten eksotisk å se hvordan barneoppdragelsen for noen tiår siden i så stor grad dreide seg om å disiplinere fremfor å gi barna sine omsorg, og Brad Pitt og Jessica Chastain viser kampen mellom disse tilnærmingene til barneoppdragelse gjennom både stormende fakter og usikre og såre blikk.

Reaksjonen når sønnene får vite at far er borte sier mye om deres forhold til faren sin.

Meningene om The Tree of Life er delte, som de ofte er når det gjelder Terence Malicks filmer. Vår anbefaling – hold ut gjennom den litt for lange skapelsessekvensen i starten av filmen, du vil ikke angre!

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.