Nå har jeg havna på kjøret igjen. Etter tre års selvpålagt sølibat fra Football Manager (FM) så er jeg tilbake på FM-kjøret.
Årets utgave av klodens mest kjøpte fotballtrenerspill har tatt meg gjennom en sesong med Manchester United. Og det er fint å være på kjøret igjen, det er jeg den første til å innrømme. Det er deilig å sette seg ned foran PC ’n starte opp et nytt lagret spill og igjen tre inn i rollen som den yngste manageren i det britiske topplagets historie.
Det er en genuin følelse av stolthet jeg kjenner på, når styret utnevner meg som David Moyes sin arvtager, endelig skal jeg, lille Sven Bisgaard Sundet fra Mandal, Norge, få muligheten til å lede den røde arme ut på tokt igjen, bare tretti år gammel. Det er bra fint det!
Første utfordring som møter meg er pre season-forberedelser, som i hovedsak består av å øve inn lagets taktikk, sette opp treningsplan og kjøpe spillere. Pre season-perioden tok meg ca. 5 timer å spille gjennom og utfordringen er enorm. I motsetning til de tidligste utgavene i spillserien, for eksempel Championship Manager 02/03, er det blitt fryktelig mange arbeidsoppgaver du må oppfylle for å lykkes i manageryrket. Det kan nesten bli for mye, med trykk på nesten.
HØR: Verdens mest avhengighetsskapende spill?
Tøft i ny trenerjobb fra første dag
Utfordringen med å ta over en stor klubb som Manchester United er at spillerne, logisk nok, er skeptisk til klubbens nyansatte trener fra Norge. Stjernespillere som Wayne Rooney og Robin Van Persie møter meg med uinspirerte skuldertrekk. Lagmoralen er lav fra dag én, og det er et problem, Football Manager er rett og slett blitt for realistisk på dette punktet.
Du kan risikere å få hele sesongen ødelagt hvis du ikke klarer å få laget til å yte maksimalt ut av startblokkene, og det er dessverre akkurat det som skjer for meg.
Etter syv serierunder ligger jeg på femtende plass i Premier League, etter begredelige tre seire og fire tap.
Det som skjedde var at laget mitt gikk i oppløsning etter et ekstremt bittert tap mot Manchester City allerede i første seriekamp. Lagmoralen var på bånn etter dette og tiltroen til jyplingen fra Mandal var langt ifra stor. Hverken Shinji Kagawa eller Wayne Rooney skjønte noe av min eksperimentelle og overambisiøse 4-1-2-2-1 formasjon og Robin Van Persie virker umotivert av mine lagsamtaler før hver eneste kamp, nedtur for Sundet, stor nedtur.
(anmeldelsen fortsetter under demonstrasjonsvideoen)
Krever mye av spilleren
Sesongen er på sett og vis allerede ødelagt, og skylden er nok delvis min egen, taktikken min var for ambisiøs og jeg var nok muligens litt for kjepphøy og emosjonell i min dialog med pressen, folk synes i all hovedsak at jeg er en tulling. Jeg er «føkked» som det heter i alle Pia Tjelta-filmene fra «Stavanger-bølgen».
Football Manager krever ekstremt mye av deg som spiller, det er til tider slitsom! Du må trene laget ditt riktig, du må si de riktige tingene på pressekonferansene og du må motivere spillerne hele veien for å holde moralen opp i gruppa, hvis du ikke er ekstremt møysommelig og profesjonell så vil laget ditt slite.
Dette kravet om møysommelighet er både det beste og det verste med spillet, mulighetene er uendelige, men spillet kan nok for mange også oppleves som for krevende og intrikat. Det blir rett og slett for mange detaljer og faktorer å ta hensyn til. Nytt av året er at du må forholde deg til Financial Fair Play-reglementet blant annet.
Heldigvis kan du sette bort noen av oppgavene til trenerteamet ditt, du kan sende assistenten din på pressekonferansene dine og han kan også få hovedansvaret for å trene laget etc. Det finnes jo også en rekke forhåndslagrede taktikker som du med hell kan ta i bruk.
Det er altså mulighet for å få en del kjærkommen hjelp i hverdagen. Det er når jeg omsider benytter meg av all denne hjelpen at jeg begynner å få sving på laget. Jeg gir assistenten min full kontroll over treningene, og jeg slutter rett og slett å snakke med pressen, jeg sender konsekvent assisten min på pressekonferanser og når assistene også får ansvaret for å sette opp et fornuftig treningsregime så begynner ting å gli.
Det er NÅ det virkelig begynner å bli gøy å spille Football Manager 2014. Nå kjenner jeg at brystet mitt fylles med stolthet når Manchester United går ut på Old Trafford med meg i spissen.
ANMELDELSE: Football Manager 2012 – et blankpolert managermonster
Vinden – og vinnersjansene – snur raskt
Laget mitt vinner plutselig 4–2 hjemme mot Arsenal etter et nydelig Rooney hat trick og 4–0 hjemme i Champions League. Mitt eksperimentelle 4-1-2-2-1 system har satt seg som tyggis på varm asfalt og setter motstanderne helt ut av spill. Backene mine Rafael og Patrice Evra blomstrer virkelig i dette trange systemet som gir plenty av plass på vingene.
Apropos vinger, jeg bestemte meg tidlig for å spille «ekspressiv possesionfotball» uten vinger, så Antonio Valencia solgte jeg til Chelsea allerede i august, den fjærlette portugisiske driblevingen Nani sitter frustrert på tribunen og ser hver eneste kamp derifra (og jeg nyter det, dæven så deilig det er å nekte Nani og Anderson spilletid). Dette laget er skreddersydd for mine favoritter Kagawa, Carrick og Rooney, her skal det trees fotball med nål og tråd, og det er dette som er det geniale med Football Manager 2014 (ikke at det er noe nytt med altså).
Du kan lykkes med så mye rart. Og nå lykkes jeg plutselig med alt, laget mitt vinner kamp etter kamp etter kamp (syv kamper på rappen).
Wayne Rooney hamrer inn mål etter mål i sin tilbaketrukne posisjon bak Van Persie og jeg sitter selv foran PC-en og jubler, ja det er pinlig å innrømme det, men jeg sitter faktisk og jubler fysisk, med armene i været når Robin Van Persie omsider begynner å score.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det viser seg at jeg har brukt Van Persie feil i fire måneder, kanskje det var derfor han aldri scora, fordi jeg var ubrukelig. Trist men sant. Til og med Danny Welbeck scorer i rotasjonssystemet som jeg selvsagt hellig viderefører i klubbens ånd, ja til og med «dødssyke» Darren Fletcher header inn ett mål i januar. Jeg kommer til å vinne serien.
Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å vinne serien når klokken viser 0430 lørdag morgen, jeg har spilt Football Manager 2014 i 12 timer og er helt uovervinnelig.
Jeg taper ikke én eneste kamp i oktober eller november og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å vinne serien i det jeg legger meg for å drømme om Football Manager. Om natten drømmer jeg faktisk om Football Manager, jeg drømmer at jeg ansetter Ole Gunnar Solskjær som min assisten manager og at vi sammen hever Champions League trofeet i mai. Jeg er lykkelig, sånn på ordentlig.
Hører du Trine Grung? Dette er dette som er lykke! Football Manager 2014, det er det som er nøkkelen.
Abstinensene er tilbake
Lørdag morgen våkner jeg dessverre til et virtuelt mareritt. For det første vil ikke Solskjær til United, han har større ambisjoner enn å være assisten min (Solskjær er for øvrig et av de største managertalentene i hele verden). For det andre så taper jeg 5–2 borte mot Tottenham etter et unødvendig rødt kort fra Evra i romjula.
Laget går i oppløsning og moralen synker drastisk, plutselig går laget i stå, Van Persie og Januzaj blir skadet, Evra blir suspendert og Carrick spiller elendig på midten sammen med Fellaini, laget går inn i nok en downperiode og jeg ryker ut av FA Cupen og Champions League mot henholdsvis Liverpool og Real Madrid.
Dermed er sesongen på sett og vis over. Det er plutselig elendig stemning både i klubben og i heimen, foran PC-en altså, jeg kommer på hvorfor jeg måtte slutte å spille Football Manager for 3 år siden (jeg måtte faktisk fysisk gi bort cd-ene for å nekte meg selv å spille spillet mer, men det snakker vi ikke om…).
Man blir jo så forbanna når det ikke går veien. Jeg vurderer å bare slette hele savegamet og starte på nytt, jeg vurderer å gjøre det slutt med mitt kjære Manchester United, jeg må ta meg en luftetur.
ANMELDELSE FIFA 14 – et obligatorisk kjøp for fansen
Etter en runde rundt kvartalet kommer jeg på bedre tanker, det hjelper å telle til ti. Jeg bestemmer meg for å fortsette i managerstolen. Jeg innkaller til et lagsmøte og får samlet troppene, sakte, men sikkert får jeg laget (og min egen motivasjon) på rett kjøl igjen. Mine fantastiske backer Evra og Rafael storspiller.
Nå som jeg er ute av cupene og bare trenger å konsentrere meg om serien så trenger jeg heller ikke å rotere så mye på laget. Spilleren er jo naturlig nok mer tilfreds når de får spille mye. Dermed seiler jeg gjennom resten av sesongen i relativt fin flyt. Jeg sikrer meg en Champions League plass for neste sesong og havner på tredjeplass i serien bak (bikkjene) i Tottenham og suverene Chelsea som ledes av bunnsolide José Mourinho, Nani og Anderson sitter fortsatt på tribunen. Jeg er lykkelig.
Etter sesongen kalles jeg inn på teppet, her skal det evalueres, klubbens eier Malcolm Glazer er langt ifra fornøyd. Han informerer meg om at ambisjonene i Manchester United er høyere enn tredjeplasser i serien og åttendedelsfinaler i Champions League og at trenerjobben min henger i en tynn tråd.
Jeg får inntrykket av at han helst ser at unge Sundet forlater klubben, men etter én verbal dragkamp blir vi enige om at jeg kan fortsette under tvil. Han stiller meg også et ultimatum. Jeg må sanke 11 poeng på de første fem kampene neste sesong, ellers er jeg ferdig.
Jeg går ut av kontoret og tørker svetten av pannen, jeg er faktisk stressa på ekte. Det føles som å frykte for min egen jobb, i virkeligheten.
Om jeg likte spillet spør du? Det har jeg ikke tid til å svare på nå, nå starter Pre Season og jeg har faktisk ikke for vane å svare på spørsmål fra pressen.
