Ei lita jente dør. En konge gråter over sin døde prinsesse. Men hun våkner opp i et annet land, i en annen verden.
Slik starter eventyret Child of Light om Aurora, som plutselig befinner seg i det magiske riket Lemuria. Den onde og sorte dronningen har stjålet lyset på himmelen – solen, månen og stjernene er mørke. Hva Aurora så må gjøre for å komme tilbake til sin verden, til sin far kongen, er ikke en spesielt stor hemmelighet.
Men selv om historien i spillet følger alle kjente eventyrregler, huker det tak i meg og drar meg inn i en malstrøm av en kamp mellom det gode og onde – mellom lyset og mørket.
På samme måte som Journey omfavner livets ensomme kamp, griper Child of Light tak i melankolien. For voksne spillere er fortellingen om Aurora en hyllest til barndommens tapte fantasi, for barn er spillet et eventyr hvor deres fantastiske måte å se verdenen på står i første rekke.
ANMELDELSE: Journey – tankevekkende spillmesterverk
Med inspirasjon fra «Final Fantasy» og malerier
Tungt inspirert av japanske rollespill, og av det kritikerroste danske spillet Limbo, beveger du Aurora gjennom en magisk verden assistert av en lysende kule med navn Igniculus.
Verdenen du i sideperspektiv utforsker er som et maleri, et levende maleri som vekker både følelser og engasjement. Selv tok jeg meg i å bli værende for å studere omgivelsene, de akvarellignende landskapene er nydelige og gir spillet en gåtefull og forhekset overtone.
Spillets virkelige styrke ligger i kampsystemet, som også er inspirert av sine rollespillsøsken fra Østen. Fra øyeblikket Aurora plukker opp et sverd, kan hun også kjempe mot mørkets krefter.
(anmeldelsen fortsetter under videoen)
I det en kamp starter skifter den melankolske tonen i spillet brått og musikken endres fra oppslukende myke toner til kampklare rytmer. Det turbaserte kampsystemet – Active Time Battle, kjent fra blant annet Final Fantasy-spillene – lar Aurora, og hennes etter hvert voksende gruppe venner, på tur angripe fiendene. Samtidig har spilleren oversikt over når fiendene gjør sine angrep. Langs en linje nederst på skjermen flyr figurene ikoner oppover, og når den blå ventefasen er over starter den røde angrepsfasen. Nøkkelen til å mestre kampene ligger i å forstå når du bør angripe, når du bør vente, og når du kan manipulere og forsvare deg.
I det den røde fasen starter kan du velge type angrep, enten det er nærkamp, magi eller eliksirer. Ulike valg trenger ulik mengde tid for å utføres, noe som introduserer et dynamisk element til kampene. Min forståelse av når jeg burde angripe ble hele tiden utfordret, og valget ditt er avgjørende for kampens utfall – for tar du skade mens du er i et angrep, avbrytes angrepet og du står forsvarsløs tilbake.
Å utmanøvrere fiendene – ved å vite når du skal angripe og når du bør vente, med stadig nye egenskaper etter hvert som Aurora samler erfaringspoeng og går opp i nivå – gir en enorm mestringsfølelse, som bare vokser utover i spillets fortelling. Muligheten til samarbeidsspilling er velkomment, men ikke en definerende egenskap i Child of Light.
ANMELDELSE: Rayman: Legends – en fargerik Ubisoft-opplevelse
En sterk og egenråd spillhelt
Et tidvis rotete brettdesign, altså hvordan veiene Aurora kan velge er utformet, gjør spillet tidvis unødvendig forvirrende. Allerede i spillets åpningssekvens er det faktisk mulig å gå seg bort.
Historien, og dialogene, fortelles i stor grad gjennom dialogsekvenser hvor to figurer står ovenfor hverandre – nok et tegn på innflytelsen japanske rollespill har hatt på utviklingen av Child of Light. Det er mye tekst. Og spillets fortelling lider av at manuset har mye å formidle, som ikke er levendegjort av de ellers så flinke stemmeskuespillerne. Mangelen på norsk oversettelse gjør at spillet ikke vil være like attraktivt for den gruppen av spillere som mest av alt ville tatt historien om Aurora til sitt hjerte; barna.
Aurora er ei sterk og egenrådig jente som finner sin egen vei i eventyret – en ypperlig rollemodell.
Child of Light speiler på mange måter hovedfigurens egenskaper – et sterkt og egenrådig spill, med en egenartet visuell stil som evner å fremkalle eventyrfølelsen også hos en voksen mann.
