Supergiant Games gjorde seg bemerket i 2011 med lanseringen av deres første spill, Bastion. Spillet vevde en interessant historie om menneskelig pågangsmot i en postapokalyptisk verden brakt til sine knær av en destruktiv hendelse. Spillet var en uventet braksuksess for den da nyetablerte utvikleren. Nå står spill nummer to for døren.
Transistor er ikke en direkte oppfølger, men bruker mange av de samme tematiske trekkene som sin forgjenger. Nok en gang handler det om menneskelig pågangsmot når man står ansikt til ansikt med krefter sterkere enn en selv.
Utover dette føles Transistor som et langt mer voksent produkt, med et unikt og spennende kampsystem og et historieforløp med stor følelsesmessig resonans.
Anmeldelse: Bastion – et ekte indiespill
I en by i fremtiden
Spillet åpner med et mord. Sangerinnen Red står rystet foran liket til en mann med et sverd gjennom brystet. Plutselig begynner sverdet å prate til henne, og overbeviser henne om å komme til bunns i hva som har skjedd.
Med det snakkende Transistor-sverdet i hånd strener Red inn i det ukjente.
Én stemme bærer hele spillet. Skuespiller Logan Cunninghams hese og karakteristiske røst gir Transistor-sverdet et unikt preg av personlighet og intelligens, samtidig som han fungerer som historiens fortellerstemme. Replikkene hans er både korte og velskrevne, slik at han ikke blir påtrengende og irriterende i lengden.
Hvordan Red, sverdet og mannen som ligger død foran henne henger sammen skal selvsagt ikke avsløres her, men Supergiant Games klarer å veve sammen en interessant historie som virker inspirert av dystopiske fremtidsvisjoner som 1984 og Brave New World.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Cloudbank, byen Red kaller sitt hjem, er både et høyteknologisk vidunder og et dystopisk helvete avhengig av hvordan man ser på det. Mystiske roboter har nemlig begynt å angripe borgerne og det ryktes at den hemmelighetsfulle organisasjonen «Camerata» står bak alt sammen.
Planlegg neste trekk
På overflaten er det mange paralleller mellom Transistor og Bastion. Begge har en karakteristisk fortellerstemme og handler om én persons søken etter svar på hva som har skjedd med stedet de kaller sitt hjem.
Når du entrer en kampsituasjon ser du straks forskjellen mellom de to spillene. Transistor er mindre fokusert på hurtig og reaksjonsbasert action enn sin forgjenger. Dette er forståelig, da Red absolutt ikke er en slåsskjempe, men må stole på list og planlegging for å bekjempe sine motstandere.
Red kan stanse tiden og plotte ut når ulike handlinger skal skje på en tidslinje. Hvert angrep opptar en bestemt mengde tid på tidslinjen for å begrense hvor mye du kan gjøre per gang. Deretter kan du enkelt utmanøvrere fiender og sette dem ut av spill.
Som kampsystem fungerer det overraskende godt. Det tar ikke spesielt lang tid å lære, men mestring tar litt mer tid. Red tåler ikke mye juling, så riktig planlegging og manøvrering er essensielt for å overleve.
Mange spennende kombinasjoner
Transistor-sverdet, proppfullt av teknologiske nyvinninger som det er, innehar en rekke ulike funksjoner som lar Red utløse forskjellige typer angrep. Du kan for eksempel kaste ut klasebomber, skyte laserprosjektiler, gjøre deg selv usynlig, eller bare denge løs på nærmeste robot.
De ulike funksjonene i Transistor-sverdet kan også kobles sammen slik at de påtar seg nye egenskaper. Plutselig kan klasebombene dine sprette fra fiende til fiende, eller du kan skyte ut en laser mot nærmeste motstander når du blir usynlig. Kombinasjonene virker uendelige og det er spennende å teste ut hvilke effekter som oppstår av hvilke sammensetninger.
Synes du spillet blir for enkelt kan du aktivere såkalte «Limiters», som du låser opp etter hvert som sverdet blir sterkere. Disse gjør fiendene dine sterkere, mot at du får flere erfaringspoeng når du bekjemper dem. Det er en fin måte å la deg sette dine egne føringer på spillopplevelsen.
ANMDELDELSE: Indie Game: The Movie – Svolten, ung kunstnar – versjon 2.0.
Pent, penere, penest
Hva gjelder dystopiske fremtidsvisjoner befinner Cloudbank seg i den vakrere enden av skalaen. Supergiant Games ivaretar den samme håndtegnede stilen de benyttet i Bastion, men gir den et langt mer voksent preg.
Cloudbank gløder av mørke neonfarger som forsøker å dekke over et lag av skitt og smuss som gjennomsyrer hele samfunnet. De sterke kontrastene mellom mørkt og lys vekket assosiasjoner til alt fra Blade Runner til Tron, og skapte et bilde av en by som har falmet kraftig siden sin forhenværende storhetstid.
Midt i alt dette formidler spillets utviklere påfallende tragiske og vonde menneskeskjebner. Disse avsløres delvis gjennom Transistor-sverdets monolog, men også gjennom tekstfiler og informasjonsterminaler du kan aktivere rundt om i byen. Å bli kjent med Cloudbanks befolkning gjør mye for å få byen til å føles mer levende, samtidig som det utfyller det fiktive universet.
Transistor er en sterk spillopplevelse som samtidig viser en spennende modningsprosess hos utvikleren. Deres første suksess var absolutt ikke nybegynnerflaks. Selv om den stumme protagonisten dessverre oppleves som litt tom og kjedelig er det likevel et spill som klarer å underholde og engasjere de åtte timene det tar å fullføre.
