I 1998 kombinerte Lucasarts sin ekspertise i pek-og-klikk-sjangeren, med ny 3D-teknologi. Resultatet ble Grim Fandango. Et spill som bærer med seg arven fra Monkey Island-serien og Day of the Tentacle, med en spillverden ingen hadde sett maken til.
Nå har regissør Tim Schafer, som stod bak spillet i 1998, latt spillet gå gjennom en oppussing og nyutgivelse på dagens spillkonsoller gjennom sitt nåværende spillstudio Double Fine. Fortellingen og dialogen har tålt tidens tann, men kontrollsystemet viser sprekkene i byggverket. En halvhjertet oppussing av spillklassikeren hjelper heller ikke på opplevelsen.
Å gå tilbake i spillhistorien, til barndomsminner og kanoniserte utgivelser, er en nostalgisk og skremmende opplevelse. To motstridende følelser som i spillsammenheng henger sammen. Raske teknologiske fremskritt og helt nye konvensjoner for spillfortellinger, setter gamle spill i stor fare for å oppleves som utdaterte og gammelmodige.
FORDYPNING: Spill, kunst, piksler og Lucasarts | ANMELDELSE: Stacking – Schafer tilbake i godt gammelt tempo
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Knallgod fortelling
Hovedpersonen Manuel «Manny» Calavera er en reiseagent i Dødsdepartementet. Han er død, på reise gjennom etterlivet, noe som inkluderer et obligatorisk stopp i byen El Marrow på vei mot evig søvn. Har du ikke levd et godt nok liv, har du heller ikke valuta til å betale for din videre vei til dødsriket. Manny er en av dem. Han må jobbe av gjelden sin ved å selge reisepakker. Problemet er at han er en dårlig salgsmann og blir raskt truet med sparken av den onde sjefen Don Copal. Uten flere klienter, mister Manny jobben, og dermed også muligheten til å reise videre til dødsriket.
Hvordan kan dette problemet løses? Jo, han stjeler en klient fra sin suksessrike kollega. Men Mercedes «Meche» Colomar viser seg å by på mer enn en håndfull.
Ved å blande art deco-inspirasjonene med aztekisk kunst, toppet med figurer hentet fra den meksikanske feiringen av De Dødes dag, veves et fascinerende visuelt bakteppe til krimfortellingen i Grim Fandango. Inspirasjonen fra klassiske noir-filmer er åpenbar, både i det visuelle og måten figurene i fortellingen blir skildret. Fra hovedpersonen Mannys etter hvert så detektivaktige jobb, til den dødelige kvinneskikkelsen i Mercedes.
Tungt kontrollsystem
Å avdekke krimfortellingen, å bli kjent med figurene og verdenen i Grim Fandango, går først sakte. Slik pek-og-klikk-spill ofte gjør. For nye spillere er det raskt å oppfatte sjangeren som treg og kjedelig, men det er en betydelige belønning å hente for dem som vil fordype seg.
Kontrollsystemet i konsollversjonene er tilpasset spakene på Playstation 4- og Vita-kontrollerne, men du kan ikke bruke spakene slik det er vanlig i dagens eventyrspill. Manny snur ikke på flekken om du drar spaken i en annen retning, men dreier seg rundt en sirkel. Dette henger sammen med måten spillet styres på PC og Mac med WASD-knappene. Kontrollopplevelsen i konsollutgaven blir dermed treg.
At konsollversjonen heller ikke har muligheten for å bytte sømløst mellom den oppussede utgaven og den originale er et merkelig valg. Det bør ikke være nødvendig å åpne menyen hver gang, når spillkontrolleren har flere ledige knapper – inkludert berøringsflaten midt på.
Knapp oppgradering
Men det er kanskje en grunn til dette, for forskjellen mellom originalutgaven og den nyutgitte versjonen er forsvinnende liten. Figurene har fått en knapp oppgradering, hvor 3D-modellene er pusset med sandpapir slik at kantene er rene og rette, også i høy oppløsning. Dessverre er ikke modellene bearbeidet i noen større grad enn dette. Ei heller omgivelse har blitt rørt og oppgradert.
Etter den svært gode oppgraderingen av The Secret of Monkey Island er Grim Fandango Remastered en skuffelse.
Dette er en knapp oppgradering, viss største meritt er å tilgjengeliggjøre en klassiker fra spillhistorien for nye generasjoner på nye spillplattformer.
En ekstra bonus for tidligere tilhengere er muligheten til å spille av kommentarspor i enkelte deler av spillet. Dette indikeres med et ikon oppe til venstre på skjermen, og inneholder kommentarer fra spillskaper Tim Schafer og en rekke andre sentrale personer i utviklingsarbeidet. Kommentarene er både morsomme og fascinerende, og gir et innblikk i arbeidet med en av de definerende spillene i pek-og-klikk-sjangerens historie.
Gjensynet med Grim Fandango er godt. Det er det ingen tvil om. Men innsatsen som er lagt i oppussingsarbeidet er for knapp.
