Danny Boyle lagde Trainspotting, 127 hours og Slumdog Millionaire. Han regisserte åpningsseremonien for OL i London, tok imot Oscar-statuetten som beste regissør i 2008, men takka pent nei til å bli adla noen år senere.
Når Boyle bestemmer seg for å være med på å lage en TV-serie, er det med andre ord litt vanskelig å ikke gi den TV-serien en sjanse. Nå har han gjort akkurat dét – den heter Babylon, og er noe så sjeldent som en original politiserie.
ANMELDELSE: 127 timer — En uforglemmelig filmopplevelse!
Fra Instagram til The Met
Amerikanske Liz Garvey (Brit Marling) har nettopp starta som kommunikasjonssjef for London-politiet. Hun er henta fra en toppstilling i Instagram der hun har jobba etter kjerneverdier som “360-graders kommunikasjon”, “ærlighet” og “full gjennomsiktighet”.
Men Garvey merker fort at (spoiler følger) Instagram og London-politiet er to vidt forskjellige arbeidsplasser. Allerede første dag på jobb blir hun nødt til å forholde seg til en snikskytter som kjører rundt i byen og dreper folk, noe som gjør det problematisk å praktisere åpenheten hun etterstreber.
Et godt stykke lenger ned i politihierarkiet finner vi Territorial Support Group – de patruljerer gatene og prøver å få folk til å oppføre seg sånn noenlunde ordentlig. Robbie (Adam Deacon) er en særdeles løs kanon som ikke er fornøyd med å bare ha batong som tilgjengelig våpen, noe som passer den alltid tilstedeværende dokumentarfilmskaperen Matt Coward (Daniel Kaluuya) ypperlig.
Warwick, Banjo og Tony har derimot våpen, og er ikke redd for å bruke dem – dette er en gjeng som har hårete oppdrag som hverdag. Warwick har nettopp kommet tilbake fra suspensasjon etter å ha skutt og drept en ubevæpna raner, og skjuler traumene så godt han kan.
Step away from the lamp post or I will verbally dominate you.Robbie
Sprik man kan leve med
Babylon hopper kjapt og effektivt mellom de tre historielinjene, spennet fra sjefenes fugleperspektiv til metanivået der vi følger patruljepolitiet gjennom dokumentaristens kamera er stort.
Som piloter flest gaper også denne over litt vel mye, her er det pressa store mengder informasjon inn på snaut nitti minutter. Det er uansett lett å tilgi, hvertfall siden den ikke banker hver eneste rollefigur og potensielle konflikt overtydelig inn i trynet ditt som førsteepisoder kan ha en tendens til å gjøre.
Formmessig er det hele litt sprikende – piloten starter som komedie (den første scena involverer en godt voksen mann med t-skjorte og bar underkropp, du får det ikke mer komisk enn dét), og ender opp som et drama, uten å på noe tidspunkt tydeliggjøre hva den egentlig vil være. Renkespillet i kommunikasjonsavdeling-kulissene er drama i House of Cards-stil, mens patruljepolitibiten er rein komedie.
Dette hadde nok vært langt mer ødeleggende hvis det ikke hadde vært for at dramadelen er såpass spennende og humordelen såpass morsom, men jeg håper Boyle & co satte seg ned og tok en ordenlig runde på dette før innspillinga av de resterende episodene. Hvis ikke kan Babylon fort ende opp som to forskjellige serier pressa inn i ei litt for trang ramme.
Magefølelsen min sier meg at de nødvendige grep allerede er tatt, tvilen kommer derfor tiltalte pilot til gode.
ANMELDELSE: Bosch — En hardkokt politietterforsker det er lett å bli glad i
— Hva sier morderen på Twitter?
Babylon ser ut til å ha mange bein å stå på – en artig inngang på noe vi har sett hundre ganger før, sprekt manus, interessant og tallrikt persongalleri, og ikke minst skikkelig godt skuespillerhåndverk.
Brit Marling er overbevisende som Garvey, hun er også den som blir gitt mest å spille på, i skvis mellom en glutenallergisk politisjef (Jimmy Nesbitt), en slesk nummer to, internett og sine egne prinsipper.
Adam Deacon og Jonny Sweet er ansvarlige for mye av komikken. Førstnevnte som hissigpropp, sistnevnte som den herlig naive og særdeles glasset-halvfullt-aktige politioverbetjenten Tom Oliver som sier at fem drap er halvparten av ti, mens fire drap egentlig ligner mest på to.
Babylon handler om politiarbeid i en tidsalder der informasjon ikke lar seg kontrollere i samme grad som før. Du skal ikke bare fange snikskytteren, du skal også ta stilling til om du vil prøve å sperre Twitter-kontoen hans først. Satiren vipper aldri over i det nedlatende – den er ikke uten brodd, men i bunnen ligger det utvilsomt en dose kjærlighet til miljøet som kommenteres.
Resultatet er en serie som foreløpig ser ut til å kombinerer humor og substans på klassisk britisk vis. I dag blir hele første sesong lagt ut på C More. Hvis de resterende sju episodene holder det piloten lover kan dette bli en lang, artig og spennende TV-kveld.
