I de små øyeblikkene, hvor konsekvensene av dine tilsynelatende uskyldige handlinger blir smertelig åpenbare, treffer The Witcher 3: Wild Hunt klarest og hardest.
Helt fra da hovedperson Geralt tok sine første skritt i det første spillet i 2007 har valg og konsekvenser vært den drivende faktoren i fortellingen. Det er det også denne gangen.
At det er et polsk spill er også viktig. The Witcher 3: Wild Hunt mangler den strømlinjeformede formen amerikanske rollespill har, mens spillet også er langt fra den høytideligheten japanske spill i samme sjanger ofte utviser. Popkulturelle referanser (blant annet en herlig hyllest til Pulp Fiction) dukker ofte opp, og viser at skaperne bak spillet tør å vitse med både sjangerkonvensjoner og sin egen fortelling.
Alt har flere sider
Språket er skittent og grovt, og figurene du møter på din vei – store som små – er utformet med sympatiske og mindre heldige trekk. Alle kan med andre ord fortelle deg en ting, men mene noe annet, en dybde i figurene spill som fortellermedium lenge har slitt med å formidle.
Den samme dybden finnes igjen i den hvite ulven – spillets protagonist Geralt. Hans yrke, og last i livet, er virket som «witcher». Han, og andre med samme tittel, jakter monstre mot klekkelig betaling. Ryktet som finnes blant lokale innbyggere i de utstrakte landområdene er med andre ord bygd opp rundt respekt og skepsis.
Hvordan du som spiller velger å forholde deg til dette gjennom dialogvalg er på et helt grunnleggende nivå spillets sterkeste kort. Følelsen av faktiske veivalg er fra starten sterkt tilstede, og bygger sakte opp en interesse for verdenen som omgir spillets kraftfulle historie.
ANMELDELSE: The Witcher 2 – et eksepsjonelt rollespill
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Tar seg god tid til å bygge opp fortellingen
Spillet starter tregt og haster ikke avgårde. Først flerfoldige timer inn i fortellingen introduseres enkelte mekanismer og landområder, noe som hele tiden bygger opp under oppdagertrangen.
Den enorme verdenen har vært brukt som et viktig markedsføringselement i tiden før spillets lansering. På Xbox One og Playstation 4 vil enkelte bli skuffet over detaljnivået til grafikken, og først med en tilstrekkelig kraftig PC vil spillmotorens virkelig potensial bli brukt.
Det tar likevel ikke vekk gleden ved å oppdage storbyer som Novigrad og alle de egenartede områdene som ligger omkring.
Enkelte tekniske feil – som utfall av grafiske elementer, kontinuerlig vind i håret (også innendørs) og en hest som ofte setter seg fast i omgivelsene – jobber imot innlevelsen i spillets verden. Dette problemet er størst i starten av The Witcher 3: Wild Hunt, som når det først huker tak i deg biter seg fast og nærmest nekter å slippe deg løs fra fortellingen sin.
På ett punkt klarer jeg likevel ikke å slutte å irritere meg. Hovedpersonen Geralt bruker ofte sin sjette sans for å oppdage spor i nærområdet. Skal noe etterforskes vipper spillet uten ironi over i ren «film noir»-modus hvor Geralt mørke stemme snakker til seg selv i å påvise åpenbare visuelle spor.
ANMELDELSE: Dragon Age: Inquisition – et enormt eventyr
Kampsystemet byr alltid på en utfordring
Best av alt er likevel kampsystemet, som byr på stor mulighet til å tilpasse hvordan din versjon av Geralt skal utvikle seg. I motsetning til fjorårets store rollespill Dragon Age: Inquisition, hvor et lag av figurer og strategiske muligheter til å sette kampene på pause, er The Witcher 3: Wild Hunt basert rundt sanntidskamper med én figur.
Å lære seg de rette angrepskombinasjonene, bruke de magiske kreftene og beskytte Geralt på rett måte er alfa og omega. Spiller du på høyere nivå enn normal (2 av totalt 4 vanskelighetsgrader) bør du være en hardbarket bruker av actionrollespill.
Etterhvert som du samler erfaringspoeng kan Geralt velge flere veier for å spesialisere sine ferdigheter, dette byr på et vell av ulike måter å spille The Witcher 3: Wild Hunt på, uten at kjernen i sverd-og-nærkamp-systemet forsvinner.
Det rette utstyret blir også stadig viktigere, ettersom utfordringene er basert på anbefalte nivåer (du bør være minst «level 10» for å fortsette. Her kommer spillets omfattende «crafting»-system inn i bildet. Å samle ingredienser er kjedelig, men utenom de mest sjeldne er alt ofte mulig å kjøpe direkte av ulike handelsmenn. De våpnene du faktisk lager er, i motsetning til lignende spill, også ofte det beste du kan bruke. Insentivet for å lage våpen og rustninger er i The Witcher 3: Wild Hunt på et helt annet nivå.
Med en eksepsjonell størrelse, en svært godt fortalt historie, og et underholdende og vanskelig kampsystem, er det lett å slå fast at The Witcher 3: Wild Hunt innfrir de skyhøye forventningene.
