Avskjedsfesten er en rørende og ubehagelig beretning om følgene av å hjelpe døden på vei. Filmen gjør god bruk av sort humor, vakre bilder og et lunt rollegalleri.
Det er ikke veldig spennende. Filmen ikke utstyrt med en markant moralsk pekefinger eller konstruert som et tungtveiende bidrag til debatten om aktiv dødshjelp, men den har rikelig med gjenkjennelige figurer og problemer, og byr på stemninger og tankegods som fester seg på flere knagger enn bare de etiske.
Fotograf Tobias Hochstein har et øye for fengende komposisjoner og en effektiv fortellerstil, og mye av komikken kommer fra et godt estetisk skråblikk på alvorlige situasjoner. Det gjelder også filmens dødsmaskin, som definitivt har en smak av Reodor Felgen over seg.
ANMELDELSE: Irenes to liv – Skyldtungt, men uengasjerende om barmhjertighetsdrap
En oppfinnelse til besvær
På en velstriglet eldreboligsentral i Jerusalem er det mye glede over pensjonstilværelsen, men det er også mye lidelse. Og da den gamle oppfinneren Yehezkel (Ze’ev Revach) ser sin gamle venn Max (Shmuel Wolf) leve i så store smerter at han bare vil dø, starter vennegjengen en jakt på noen som er villig til å hjelpe Max å forlate denne verden.
Men selv om mange vil hjelpe, er det ingen som hverken vil eller tør å utføre noe medlidenhetsdrap – det kan jo være ødeleggende for både sjel og rulleblad.
Løsningen blir at Yehezekel lager en dødsmaskin til selvbruk, og da kan Max selv trykke på knappen hvis han ønsker å forlate denne verden.
Dessverre for vennegjengen til Max, sprer ryktet om den hjemmelagede dødsmaskinen seg, og etter hvert dukker det opp flere som ønsker å bruke maskinen til å hjelpe sine lidende nærmeste, hvis ikke truer de med politiet.
Vakkert og vondt
Avskjedsfesten er en film som fester seg. Den gir rom til vår bekymring og engstelse for mulige kommende lidelser, både når det gjelder oss selv og våre nærmeste.
Samtidig evner filmen å holde blikket på livets lyse sider og mellommenneskelige gleder, og det er lett å stemme i en slags «always look on the bright side of life»-stemning, når Avskjedsfesten fyrer på med sort humor for å holde på hjertevarmen.
Den har også et rollegalleri som byr på veldig godt selskap. Oppfinnsomme og godlynte Yehezkel er troverdig som den samvittighetsfulle mannen som rystes til grunnvollene i møte med problemer som ikke lar seg fikse med arbeidsinnsats og gode intensjoner.
Også hans kone Levana (Levana Finkelstein) er glimrende spilt. Hun er en skarp og ressurssterk dame som er i ferd med å forsvinne inn i demensens slør.
Hun har noen hjerteskjærende vonde øyeblikk sammen med sitt barnebarn. Og ved å flette inn hennes sykdom i historien, utvides filmens horisont og viser oss at det er ikke bare døden som kan ta våre nærmeste fra oss. Det gjør Avskjedsfesten til en variert og stemningsfull betraktning om hvor ulikt vi mennesker rammes når kroppen og hjernen begynner å kjenne på turtallet.
