Som den skamløse, narkotikanytende og veltalende programlederen Walter Blunt, får Patrick Stewart kombinert sitt betydelige komiske talent, med sin evne til å male frem fascinerende og behagelige lederskikkelser på skjermen.
Mannen som har ledet X-Men fra rullestolen, styrt USS Enterprise gjennom utallige konflikter og levert rikelig med Shakespeare-roller fra teaterscenen, gjør god bruk av sin sjarm og replikktiming i denne situasjonskomiske satiren over stormannsgale mediemenns selvbilde.
Etter to halvtimesepisoder sitter ikke alle vitsene like godt, og en del av rollegalleriet blir vel anonyme, men det er nok kjemi og kreativ energi på gang til å holde meg meget interessert i fortsettelsen.
ANMELDELSE: Ted 2 – God for noen latterkuler, men mangler en historie som fenger
Mat for skandalepressen
Walter Blunt har alt. Et gigantisk hus, sitt eget nyhetsshow på TV, fire ekskoner og egen personlig tjenestemann. Likevel har han det ikke så bra om dagen.
Delvis fordi han starter serien med å bli arrestert, foran sladrepressens kamera, hvor han stupfull og aggressiv prøver å holde politiet unna mens hans transseksuelle eskortepike kan flykte fra lovens lange arm.
Men aller mest fordi selvbildet er i oppløsning. Han lykkes ikke like godt med å være en sjåvinistisk dekadent villbass lengre.
Denne absurde og malplasserte selvmedlidenheten skaper mye av komikken i Blunt Talk. En serie som låner mye fra animasjonsserier som Family Guy og American Dad, både i sin grove situasjonskomikk og i sine usannsynlige figurer.
Her er også skaperen av de to seriene, Seth MacFarlane, med som produsent. Og Patrick Stewart kanaliserer mye av sin indre Avery Bullock, den livsnytende og skamløse CIA-sjefen han spiller i nettopp American Dad, inn i rollen som Walter Blunt.
https://www.youtube.com/watch?v=miYYipdtLs4
Masse vitser, ujevn kvalitet
Som motsats til den lett pubertale humoren, briljerer Stewart med finstemte anekdoter og en herlig erkebritisk referansepalett. Dialogen er tidvis en nytelse å følge.
Dette spennet gir rike kontraster, med høytlesing fra Terence Hanbury og tedrikking på den ene siden, og hasjsjokolade og gangster rap på den andre.
Det gir også god rom for rikelig med god satire rettet mot velstående menn og medias tvilsomme moral. Dette er en verden hvor prinsipper kan kjøpes, rulleblad kan vaskes rene med dollarsedler og offentlige synder kan være all right valuta det også!
ANMELDELSE: X Men: Days of Future Past – Den beste X Men-filmen
Humoren er likevel for sprikende i både stil og kvalitet i Blunt Talk. Det er merkbart at en del av skytset ikke er motivert av noe særlig annet en å være politisk ukorrekt. Tullereferanser til Oliver Twist og «se så stor penis han har» gjør også at det lugger litt mellom de mer treffende poengene.
Jeg savner en sterkere tilstedeværelse fra figurene rundt Walter Blunt. Det øvrige rollegalleriet har ingen ting på gang utenom Blunts problemer. Med morsomme folk som Dolly Wells og Mary Holland foran kamera, så er det litt dårlig gjort å ikke skrive bedre bifigurer.
Serieskaper Jonathan Ames viste med Bored to Death at han har godt grep om komikk skrudd til med særpreg og friske figurer.
Og ved å la Patrick Stewart få utfolde seg, tilsynelatende ganske fritt, så er det gode tilløp til at Blunt Talk kan vokse seg til noe vakkert og eget.
Men da må serien frigjøre seg fra sine animerte inspirasjonskilder, og gi resten av rollegalleriet mer enn Stewarts nedfallsfrukt å spille på.
Blunt Talk har premiere på Viaplay den 23. august.
