Det er alltid spennende med spill som gjør noe nytt.

Pent og tomt. (Foto: Sony)
Pent og tomt. (Foto: Sony). (Foto: Sony)

«Everybody’s Gone to the Rapture» gjør strengt talt ikke noe helt nytt, da det føyer seg inn i en liten rekke av eksperimentelle opplevelser som “vittige” netthoder har døpt «walking simulators» – som «Gone Home» og «Dear Esther».

Likheten med sistnevnte er påfallende, men skyldes naturligvis at «Dear Esther» er signert samme utvikler som «Everybody’s Gone to the Rapture».

Det Chinese Room har gjort denne gangen er å veve inn kosmisk mystikk i et lappeteppe av hverdagslige intriger, og lagt handlingen til en pittoresk landsby som sender tankene straka vegen til NRK-klassikeren “Med hjartet på rette staden”. Eventuelt eviggrønne Greendale i “Postmann Pat”.

Stikkordene er “britisk”, “bedrøvet” og “borgerlig” – her i festlig bokstavrimformat.

Anmeldelsen fortsetter under traileren.


Meditativ utflukt

Landsbyen Yaughton, tross sin spraglete overflate, formelig oser av uutgrunnelig melankoli. Det er først og fremst fordi hele byen er forlatt og tilsynelatende blottet for liv.

Hva i huleste som har skjedd med alle menneskene blir altså hovedspørsmålet, som tittelen utilslørt antyder. Det er et apokalyptisk mysterium som ligger og lurer mellom brosteinene her.

Som nevnt innledningsvis er beskrivelsen “walking simulator” nærliggende å ta i bruk om “Everybody’s Gone to the Rapture”, i grov mangel på en mer etablert sjangerbetegnelse.

Her er ingen løping, skyting eller hopping. Her er ingen hoder som ruller eller spandex-kledde overmennesker.

Det er bare å pakke spaserstokken, skru av klokka, ta beina fatt og utforske Yaughton på gamlemåten. “Everybody’s Gone to the Rapture” er en meditering i spillbar form.

Frodig: "Everybody's Gone to the Rapture" kan skilte med særs vakre miljøskildringer.
Frodig: “Everybody’s Gone to the Rapture” kan skilte med særs vakre miljøskildringer. (Foto: Sony)
Klikk, klikk, tilbakeblikk

Ettersom man trasker rundt i Yaughton trykker man X-knappen for å åpne dører som står på gløtt, eller samme knapp for å aktivere radioer i omgivelsene. Rundt omkring i landsbyen får man innblikk i små samtaler eller situasjoner som foreløp før hva-nå-enn som til slutt stilnet dem alle.

(Tilbake-)innblikkene tar form av et slags glødende omriss som danner silhuetter av personene som prater (tenk “Bioshock”), så fortellingen står og faller på dialogen. Og her er det godt og blandet – noen høres veldig oppleste og stive ut, andre makter å formidle en viss dramatikk.

Ettersom man overhører flere samtaler, finner flere ledetråder i omgivelsene, tegner det seg et klarere bilde av katastrofen. Jeg skal ikke røpe noe her, siden dette er et spill man strengt talt ikke bør vite noe om før man spiller det, men det er litt opp til en selv hva man legger i det.

Lite spill, mye bilde

For min del føles ikke mysteriet pikant nok til at jeg gidder å spasere rundt byen i snegletempo for å finne hele historien bak. For her har du hovedproblemet: Selv om kulissene er enn så vakre å se på (for det er de), er de også bare kulisser.

Medtitasjon og vegetasjon. (Foto: Sony)
Medtitasjon og vegetasjon. (Foto: Sony)

Her er dører som ikke kan åpnes, objekter som ikke kan interageres med, og et bevegelsestempo som gjør det til en tålmodighetsprøve å måtte gå tilbake den samme veien som man kom.

Som et interaktivt maleri scorer “Everybody’s Gone to the Rapture” full pott, og jeg elsker at det lages spill som utfordrer vår definisjon av spill – noe som nok også er grunnen til at det av kritikerstanden har blitt mottatt med så stor bravur.

På samme tid må jeg ærlig innrømme at det kreves mer enn såpeopera-intriger og vag dommedagsmystikk for å involvere meg i et spill.

Tidligere nevnte “Journey” fant den perfekte balansen mellom sprelsk plattformmoro og kontemplativ observasjon, mens “Everybody’s Gone to the Rapture” faller mellom to stoler. Hvorvidt dette er et spill kan man diskutere opp, ned og i mente, og av den grunn velger jeg heller ikke å trille terning.

Interessert i spill rent utover det å spille dem? Prøv det.

Tips: Utviklerne fikk dårlig tid, og bygget inn en løpefunksjon i siste liten. Dette betyr at spillet aldri kommer til å gi deg beskjed om funksjonen, men du kan altså løpe (jogge) hvis R2-knappen trykkes inn i 7 sekunder.