Fra den kreative smeltedigelen som kaller seg Media Molecule, skaperen av Sony-maskoten Sackboy og skaperspillet Little Big Planet, kommer nok en interaktiv finurlighet.
Tearaway er riktignok allerede utgitt (2013) på den håndholdte konsollen PS Vita, men fikk aldri den helt store oppmerksomheten. Dét kan også være grunnen til at spillet nå har fått nytt, nyoppusset liv på Playstation 4.
Den snodige, papirtynne sjarmen er selvfølgelig intakt – men kan sjarme bære en hel spillopplevelse?
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
Full håndkontroll
Det som gjør Tearaway Unfolded så unikt i konsollsammenheng, er kontrollmetoden. På PS Vita er spillet kjent for å være like mye teknologidemonstrasjon som spill, all den tid fundamentet for spillbarheten i Tearaway Unfolded er berøring og bevegelse.
Håndkontrolleren Dualshock 4, det vil si den som medfølger Playstation 4, gir de samme mulighetene for berøring og bevegelse som PS Vita. Og hvis dette er nytt for deg med PS4, er du helt sikkert ikke alene: Svært få spill benytter seg av Dualshock 4-funksjonaliteten som bærende spillteknisk element.
Kontrollsystemet i Tearaway Unfolded er på samme tid ikke en splitter ny idé – berøring og bevegelse i spill har blitt hverdagsmat etter spillkonsoller som Nintendo DS og Nintendo Wii (nå Wii U).
Det gir en spillopplevelse som fort kunne ha havnet i gimmickfella. Men stikkordet her er kunne.
Idéer på løpende bånd
Tearaway Unfolded er i all essens et plattformspill i samme ånd som Super Mario Galaxy. Hovedforskjellen mellom de to er at fokuset på millimetermanøvrering- og timing erstattes med kreative gåter (ofte fysikkbaserte) i Media Molecules univers.
Det kan være å snu håndkontrollen fysisk, slik at spillfiguren står vendt mot kameraet. I denne stillingen kan spillfiguren kaste objekter «ut av skjermen» til meg, hvorpå jeg i neste omgang kan bevege håndkontrollen for å sikte og kaste på en målskive eller bryter i omgivelsene.
En annen gåte innebærer å trykke på berøringsflate-knappen (platen mellom styrespakene) for å aktivere trampoliner i landskapet. Må jeg få fatt i et eple som ligger på en trampoline langt unna, kan jeg sprette eplet videre ved å trykke berøringsflaten.
Gåtene blir aldri vanskelige nok til at man trenger å bløtlegge nepa helt, men så går det gradvis opp for meg at det heller ikke er poenget. For selv om jeg ikke må Cooper-teste de små grå her i Tearaway Unfolded er det alltid gøy å se (for)løsningen i aksjon, lik følelsen av én dominobrikke som treffer den neste.
Moro for unga
Muligheten til å tegne egne dekorasjoner til både figuren sin og enkelte skapninger i spillverdenen (som vingene til spillets sommerfugler) fullender sirkelen i Tearaways papir-og kreppbaserte estetikk.
Å klistre munn og ører på papirfiguren min er riktignok ikke noe mer gøy nå enn da jeg lagde julepynt på sløyden i 5. klasse, men muligheten er der.
Tanken her synes å være at alle kulisser og figurer i spillet skal være mulig å lage av papir i virkeligheten, og tanken følges opp i menyene: På spillets nettsider, får jeg opplyst, finnes en mal for objekter man har funnet i spillverdenen.
Som da kan skrives ut og brettes om til figurer. Gimmicky-gimmicky, men moro for unga.
Tearaway Unfolded er i det hele tatt et svært solid spill, uten det helt store «stayer»-potensialet. Det er Media Molecules vilje til å fyre av sin veritable mitraljøse av fiffige plattformgåter uten å gjenta seg selv, som spikrer opplevelsen.
Tearaway Unfolded oppfyller ingen våte spilldrømmer, men står likevel støtt på sine egne, papirtynne bein.
