Det er en stund siden Shakespeares Macbeth har blitt adaptert for det store lerretet. I motsetning til Hamlet, er det ikke like mange filmskapere som tør ta i den skotske jarlen som ville bli konge.
Den australske filmskaperen Jason Kurzel har imidlertid turt nettopp det, og godt er det, for hans versjon av Macbeth er en intens og annerledes tolkning av Shakespeares stykke.
Med Skottlands tåkefylte og trolske heilandskap til hjelp, og enestående skuespillerprestasjoner fra Michael Fassbender og Marion Cotillard, blir filmen en sterk, men også dempet og nesten enigmatisk opplevelse.
Grådighet og ambisjoner
De fleste kjenner kanskje til historien om Macbeth, men han var altså en skotsk jarl og general, som drepte sin egen konge for å selv kunne ta tronen.
Macbeth er egentlig en trofast undersått, men når tre hekser profeterer at han skal bli konge lar han seg overtale av kona til å ta livet av kongen.
Og kronen blir hans, men den dårlige samvittigheten spiser ham opp innenfra. Han klarer ikke å stole på noen og angsten gjør at han styrer som en tyrann.
Strålende skuespill
Kurzel og manusforfatterne har tatt seg friheter i sin adapsjon av stykket. Hendelser som kun blir gjenfortalt av Shakespeare spilles ut i filmen, mens andre scener er kuttet eller flyttet.
Siden det er den gamle poetens dialoger og monologer som fremføres av skuespillerne, er Macbeth likevel veldig Shakespeare.
Det gir filmen unektelig et preg av teater, og det er ikke alltid teater fungerer på film. Michael Fassbender og Marion Cotillard leverer imidlertid så sterkt at jeg blir fullstendig grepet av dramatikken.
Den første scenen i femte akt er gjort om til en monolog for Lady Macbeth. Scenen er helt spesiell med kameraet nært på Lady Macbeths forpinte fjes. Marion Cotillards prestasjon gikk rett i ryggmargen på meg, og satt lenge igjen i kroppen etterpå.
Hvor mange barn hadde Lady Macbeth?
De lærde strides om Macbeth og Lady Macbeth har hatt barn sammen eller ikke. Lady Macbeths: «I have given suck, and know how tender ’tis to love the babe that milks me» betyr at hun har hatt barn, men mange mener at hun er eldre enn Macbeth og har barn fra et tidligere ekteskap.
En annen tolkning er at replikken indikerer et barn som har gått bort, og det er denne tolkingen som er brukt i filmen. Filmens første scene som viser gravferden til parets avdøde sønn er ikke med i stykket, og gir oss en annen forståelse av hvorfor Macbeth og Lady Macbeth handler som de gjør.
Er det tapet av sønnen som driver dem? Forsøker Lady Macbeth å fylle tomrommet etter et dødt barn med ambisjoner? Er det derfor hun driver Macbeth til å bli konge? Det er en interessant tanke.
Visuelt slående
Kurzels versjon av Macbeth er den mest skitne og blodigste, kanskje mest realistiske og også mest skotske varianten av Macbeth jeg har sett. Det er også den mest visuelt slående.
Regissøren har en evne til å få de mest groteske handlinger til å se vakre ut på lerretet. I starten av filmen får vi en slagscene der han, i likhet med Zack Snyders 300, bytter mellom sakte og fort film.
Kurzel gjør det imidlertid med langt større finesse og skaper en flott kontrast mellom det vakre i bevegelsene og det grusomme i handlingen som utføres.
Sammen med filmfotograf Adam Arkapaw, bruker han også tåke, ild og regn til å skape fantastiske bilder og en helt spesiell atmosfære i filmen. Kurzel smører ganske tykt på, for tykt vil sikkert noen mene, men jeg synes den heftige visuelle stilen kler den brutale historien.
Tempoet i filmen kan til tider være noe tregt, men ikke så mye at det ødelegger den intense atmosfæren.
Elsk eller hat
Jeg ser for meg at noen Shakespeare-purister vil rynke på nesa over hva Kurzel har gjort med Macbeth. Jeg tror at både historiens forandringer og filmens visuelle stil vil være enten elsk eller hat for folk.
For min del er dette en av de mest interessante versjonene jeg har sett av stykket.
