The Pearl Button: Vannets mysterium er en vakker dokumentar om Chiles blodige historie. Ved å beskrive landets forhold til vann og hav, forteller Patricio Guzmán om en mørk fortid fylt av tortur og systematisk utryddelse av urbefolkning.
Vakre, krystallklare naturbilder og et nærmest meditativt lydbilde er en stor kontrast til historien som fortelles.
The Pearl Button blir derfor en sterk filmopplevelse, men filmen faller litt mot slutten når historiene skal knyttes sammen.
Vakkert filmet
Hvis man ikke kjenner til Patricio Guzmán tidligere filmer om chilensk historie, vil det ikke med en gang være åpenbart hva The Pearl Button handler om. I starten fremstår filmen som en naturdokumentar om vann som en kilde til liv.
Guzmán filosoferer over hva vann betyr for jorda og menneskene som bor her, mens nydelige bilder av bølgeskvulp, fossefall og sildrende bekker brettes ut over lerretet.
Regissørens rolige fortellerstemme akkompagneres av lyden av regn, hagl, vanndråper som drypper og isbreer som slår sprekker. Kombinasjonen er svært vakker, og ikke minst behagelig å ta inn.
Deretter skifter Guzmán fokus. Nå handler filmen om urbefolkningen på øyene Patagonia. Her har det i flere tusen år bodd ulike stammer som har livnært seg av havet, som mener havet er en del av dem, en del av familien.
Guzmán forteller om hvordan urbefolkningen ble systematisk utryddet på slutten av 1800-tallet, før han går inn i nyere historie og beretter hvordan havet i vår tid har blitt brukt som en kirkegård. Under Pinchoet-regimet (1973-1990) ble tusenvis av regimets motstandere torturert og drept – likene deres ble kastet i havet fra helikopter.
Tankevekkende og sterk
Det er altså Chiles blodige fortid som er den egentlige historien i The Pearl Button, og Guzmán syr det hele sammen på elegant vis med vann som fellesnevner. På denne måten klarer han å skape en vakker film om en fæl fortid.
Mot slutten mister Guzmán fokus når han forsøker å se fremover. Budskapet er at Chile kan utnytte sin lange kystlinje bedre for å hente ut mer av havets ressurser. Det faller litt på siden av hva resten av filmen har handlet om og oppleves som et unødvendig «P.S.» på slutten.
Det er likevel ikke ødeleggende for filmopplevelsen. Patricio Guzmán har laget nok en sterk og tankevekkende film om sitt lands historie.
