Plattformpuslespillet Braid ble hyllet da det kom i 2008, og spillskaperen Jonathan Blow fikk legendestatus.
I 2009 annonserte Blow sitt neste spill, The Witness. Nå er det omsider lansert, og med The Witness, har indiespillenes gudfar igjen laget en helt spesiell spillopplevelse.
Dette puzzle-spillet er problemløsning på høyt nivå, en virkelig spillperle for deg som elsker å knekke hjernenøtter.
Les også: Spill trenger nye sjangre
Elsk eller hat
Jonathan Blow er en kompromissløs spillskaper som ønsker å utfordre spillerens mentale kapasitet. Derfor vil du enten elske eller hate The Witness.
Den fargesterke spillverdenen utviklet av Thekla, Inc. er slående vakker, men den er bare en pen innpakning for puslespillene som er den virkelige spillopplevelsen. Spillet er med andre ord dørgende kjedelig hvis du ikke er glad i hjernetvistende problemløsing.
Tegn en strek
Du starter i en mørk gang, uten å vite noe som helst om hva du skal gjøre eller hvordan du skal gjøre det. Når du kommer til en låst dør ser du et lysende panel, og når du trekker en linje fra den ene siden til den andre på skjermen, åpnes den låste døren opp. Slik innvies du i spillmekanikken i The Witness.
Rundt omkring i spillverdenen finner du en rekke slike skjermer og paneler, alltid med et rutenett du skal trekke linjer på. Hvordan streken skal tegnes er avhengig av et sett med regler som gjelder for akkurat det rutenettet. Hva reglene er må du finne ut av selv.
Noen ganger må du sørge for at streken danner et spesielt mønster, noen ganger må linjen skille to klosser på rutenettet, andre ganger er det noe helt annet. Når du klarer oppgaven åpnes kanskje en dør eller en ny vei, en maskin startes kanskje opp, eller du får tilgang til en ny hjernenøtt som bringer deg videre i spillet.
Mer enn dette vil jeg ikke si om oppgavene som må løses, fordi da ødelegger jeg spillet for deg. Hele poenget med The Witness er at spillet skal være en åpenbaring.
Anmeldelse: «Portal 2» – En hard nøtt å knekke
Den deilige a-ha-opplevelsen
Å tegne linjer på et brett høres fryktelig uinteressant ut, men The Witness er aldri kjedelig. Når du tror du har lært alle reglene for hvordan ting skal løses, kommer du til et nytt område i spillet der alt du trodde du visste er feil.
Spillverdenen er delt inn i ulike områder med forskjellige regler for rutenettene, og dermed venter det alltid nye utfordringer.
Noen oppgaver er enkle, mens andre er fryktelig vanskelige. Det kan være fristende å søke etter hjelp på Internett, men om du lar være kan du kose deg med en enorm følelse av mestring når du endelig klarer den harde nøtta.
Ofte må du være tålmodig. Kanskje må du gå videre, med problemet uløst, og senere gå tilbake når du endelig har fått mer informasjon om hvilke regler som gjelder i området.
Det er så deilig når a-ha-øyeblikket kommer, og det er denne følelsen man blir avhengig av når man spiller The Witness. Med om lag 600 puslespill å løse, snakker vi 80 til 100 timer spilletid her.
To uker etter lansering har jeg fremdeles ikke fått nok av denne fabelaktige, vakre og interessante puslespillverdenen – det er utrolig hvor fascinerende noen streker på en skjerm kan være.
