Star Fox Zero er et spesielt spill. Ikke fordi det i seg selv er et veldig godt spill, men fordi det mest sannsynlig er ett av de siste store titlene som kommer ut til Nintendos haltende Wii U-konsoll.

Med annonseringen av at den nye konsollen med kodenavn NX, samt det mye omtalte og svært forsinkede Zelda-spillet, kommer i mars neste år, ser vi nå slutten på et trøblete kapittel i den japanske spillgigantens historie.

At det da er det siste storspillet som er det første til å ta i bruk GamePad-kontrolleren på en intuitiv og egenartet måte er bare ironisk. Kontrolleren, med en skjerm midt mellom alle knappene, har siden lanseringen i 2012 vært Wii U-konsollens mest unike funksjon. Selv om det har kommet en rekke fantastiske spill til konsollen, har ikke skjermkontrolleren vært nødvendig for spillopplevelsen i noen av tilfellene (se bare på Super Mario 3D World, Bayonetta 2 og Mario Kart 8).

Legenden Shigeru Miyamoto har vært i førersetet på utviklingen av Star Fox Zero, noe som merkes godt i spillets enkle og forståelige brettdesign. Lengden, vanskelighetsgraden, progresjonen i utfordringene, alt bærer hans kjennemerke. Og det er han som skal ha æren for å ha knekt GamePad-koden etter nesten fire år.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Lappeteppefortelling

Dette er et romskip-skytespill. På tv-skjermen ser du omgivelsene, mens du på skjermen ser ut av romskipet i førsteperson. Bevegelsessensorene styrer selve siktet. Det er lett å mestre bruken av GamePad-kontrolleren på egenhånd, mens det straks blir mer komplisert når du må se på både tv-skjermen (for å ha oversikt) og GamePad-skjermen (for å sikte) samtidig. De fleste vil raskt oppdage at det enkleste er å kun bruke sistnevnte.

Miyamoto har tidligere uttalt at han har latt seg inspirere av tv-serier som Thunderbird når han har satt opp spillets narrative struktur. Det er dessverre en tynn unnskyldning for å lappe sammen flere enkeltstående oppdrag til en enda tynnere historie.

Fem år er gått siden Star Fox 64, hvor Star Fox-laget kjempet en heroisk kamp mot Andross, og ble forådd av sin lagkamerat Pigma. Med på laget denne gangen har hovedpersonen Fox McCloud med seg flere kjente og gamle travere – Falco, Peppy og Slippy inkludert. Far-Fox er borte, og Andross reiser seg igjen som en trussel mot fred og sikkerhet.

Alt dette fortelles i starten av spillet i en filmsekvens, og nye snutter mellom oppdragene gjør sitt beste for å knytte det hele sammen. På veien får du prøve et helt arsenal av ulike kjøretøy og mekaniske innretninger, som gir variasjon i spillestilen over tid. Problemet er at de ofte føles som svært ulike spill, hvor noen av komponentene ikke passer sammen.

Skjermbilde fra «Star Fox Zero». (Foto: Nintendo)
Skjermbilde fra «Star Fox Zero». (Foto: Nintendo)
Wii U-konsollens svanesang

Rent teknisk er det nå mer åpenbart enn før at Wii U-konsollen ligger lysår bak sine konkurrenter, selv om konsollen ikke var laget for å konkurrere med Playstation 4 og Xbox One, så er det her sammenligningene blir tatt. I verdensrommet ser spillet pent ut, og mange av fiendene og boss-kampene er spektakulære, men når du sveiper ned på en planet blir tydelig at trær og andre elementer i omgivelsene er kuttet for å opprettholde en god nok bildeoppdateringsfrekvens.

Å spille Star Fox Zero fremkaller både frustrasjon og glede over Wii U-konsollen.

I noen øyeblikk skinner Miyamotos kontrollsystem og bruk av GamePad-kontrolleren, mens for det meste hindrer det meg fra å gi meg i kast med fortellingens ønske om å revitalisere en av Nintendos mest kjente merkevarer.

Om SPILLET

Star Fox Zero

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.