Noen spill er verdt å vente lenge på, og vi har venta lenge på norskutviklede Owlboy. I 2007 startet utviklingen av det retrostiliserte plattformspillet, og nå er endelig Bergens-baserte D-Pad Studio klare for lansering.

I de ni årene som har gått siden utviklingen startet har det kommet en rekke retroinspirerte spill, som bruker estetikken vi finner i gamle 2D-klassikere. Men Owlboy virker ikke uoriginalt av den grunn.

Dette er en sjarmerende spillperle som umiddelbart fenger og engasjerer. Owlboy er rett og slett et herlig plattformspill som underholder fra start til slutt. Absolutt verdt ventetiden, med andre ord.

En engasjerende historie

Owlboy er pikselkunst på sitt beste. Spillebrettene er fargesprakende små kunstverk som er en fryd å bevege seg rundt i. Du spiller Otis, en stum uglegutt som sliter med å passe inn i landsbyen han bor i. Fordi han er annerledes blir han aldri tatt på alvor og han blir stadig rakket ned på av sine eldre.

Når luftpirater med skumle hensikter angriper uglelandsbyen får imidlertid Otis mulighet til å vise hva han er laget av. Sammen med sin gode venn Geddy, legger han ut på eventyr, men å redde uglefolket fra piratene er lettere sagt enn gjort.

Vennskap og det å være utenfor og misforstått er temaer som tas opp i Owlboy, og det er en overraskende engasjerende historie som fortelles.

Dialogen i snakkeboblene er ofte morsom og til tider rørende, og sammen med svært gode figuranimasjoner bidrar dette til å gjøre figurene levende slik at du blir engasjert i hvordan det går med dem. Dette er noe annet enn Mario og Princess Peach!

Det er en engasjerende og spennende historie i Owlboy. (Foto: D-Pad Studio).
Det er en engasjerende og spennende historie i Owlboy. (Foto: D-Pad Studio).
Eventyrlig stemning

D-Pad Studio har laget et spill som er en hyllest til plattformspillene jeg spilte i min barndom. Owlboy er som en blanding av Mega Man og Super Mario til Nintendo, og Sonic the Hedgehog til Sega Mega Drive.

Måten historien fortelles på og spillets nydelige lydspor, skaper samtidig en eventyrlig stemning som gir meg noe av den samme følelsen som jeg får av The Legend of Zelda-spillene.

Spillet har en klassisk oppbygning, der bossen du møter på slutten av hvert brett må bekjempes med metoden du har lært i løpet av det spesifikke brettet. Bossene er såpass utfordrende at du får en følelse av mestring, men vi snakker ikke Mega Man-vanskelighetsgrad her (hilsen en som aldri runda Mega Man på NES).

Otis kan løfte opp kompisene sine og fly dem rundt. (Foto: D-pad Studio).
Otis kan løfte opp kompisene sine og fly dem rundt. (Foto: D-pad Studio).
Blir aldri kjedelig

Spillmekanikken er enkel og lett å sette seg inn i. Otis kan fly og har et begrenset sett med angrep, han kan spinne fort rundt og fyke raskt fremover. Disse angrepene kan han bruke til å sette ut et fåtall fiender. For å virkelig ta knekken på dem trenger han hjelp.

I løpet av spillet møter Otis ulike figurer som han kan samarbeide med. Ved å få ham til å plukke opp en av sine følgesvenner, kan du bruke deres våpen mens du flyr omkring. Du kan sømløst skifte mellom vennene Otis har med seg, slik at du kan bruke angrepet som passer best til fienden eller hindringen du møter.

Du må ofte bytte raskt mellom de forskjellige figurene for å ta knekken på de mer utfordrende motstanderne. Denne kombinasjonen gjør at spillopplevelsen føles variert og aldri blir kjedelig.

Knotete å navigere

Jeg koste meg virkelig med Owlboy, men spillet har også sine irritasjonsmomenter. Det største er mangelen på et kart.

I løpet av spillet må du navigere deg rundt de forskjellige brettene og det er ofte vanskelig å vite hvor du har vært og ikke. Jeg brukte mye tid på å knote rundt for finne veien.

Å utforske en ukjent verden er ofte et poeng i spill, og dette er også noe jeg liker. Jeg kunne likevel tenke meg et kart som fylles ut etter hvert som du utforsker, slik at du ikke må bruke mye unødvendig på steder du allerede har vært.

Den som venter på noe godt …

Men irritasjonsmoment til tross, Owlboy er en fryd å spille. Det er ingen tvil om at nostalgielskende retrofans vil få stor glede av denne plattformperla, men jeg tror at spillets lekenhet, sjarm og underholdningsverdi også vil appellere til den yngre garde.

Når ventetiden har vært så lang som her er det gøy at D-Pad Studio klarer å innfri forventningene. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Om SPILLET

Owlboy

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.