Den legendariske spillskaperen Fumito Ueda er kjent for å lage spill som er mer enn underholdning, som gir deg noe på et følelsesmessig plan, en opplevelse som sitter i kroppen lenge etterpå.
Nå som den sagnomsuste oppfølgeren til Ico og Shadow of the Colossus omsider er lansert, har han enorme forventninger å leve opp til. Og The Last Guardian innfrir så absolutt på de viktigste punktene.
Spillet har noen tekniske utfordringer som forstyrrer spillopplevelsen noe. Men den japanske spillskaperen har likevel nok en gang laget et spill som griper tak i selve sjela mi.
Spillanmeldelse: «Shadow of the Colossus» – Et tidløst eventyr.
En emosjonell reise
Du spiller en liten gutt som våkner opp i en hule, uten å ane hvordan du kom dit. Et gigantisk dyr ligger lenket fast til gulvet, vonde spyd står fast i kroppen. Du vil hjelpe dyret, men beistet er redd og sint. Hva gjør du nå?
Slik starter eventyret The Last Guardian. Herfra legger du ut på en emosjonell reise i en vakker spillverden.
Et enormt kompleks av ruiner med mange hindringer å forsere er arenaen for handlingen som utspilles, en spennende verden å utforske.
Et fascinerende vesen
Det store dyret, som ser ut som en blanding av hund, katt og fugl, heter Trico. Og det er Trico som er selve spillopplevelsen i The Last Guardian. Alt du gjør i spillet dreier seg rundt det fascinerende dyret.
Du merker fort at Trico er et traumatisert vesen. Hjernenøttene du må knekke underveis består stort sett av at du ikke kommer videre fordi Trico er redd eller aggressiv på grunn av noe i omgivelsene, som du enten må fjerne eller lede ham forbi.
Fumito Ueda og utviklerteamet hans har gjort en fabelaktig jobb med å få den merkelige kattehundefuglen til å virke som et levende vesen. Figuranimasjonene for Trico er strålende, han har bevegelsesmønster og fakter som vitner om at han reagerer på omgivelsene.
Det tar tid før han stoler på deg, han lærer av det du gjør i spillet og han oppfører seg på svært troverdig vis som et mannevondt dyr som sakte, men sikkert tør å stole på mennesket som vil hjelpe ham.
Knytter sterke bånd
Og det er nettopp i denne utviklingen av ditt forhold til Trico at The Last Guardian utfordrer konvensjonene for hvordan handlingen i et spill fortelles.
Som i Shadon of the Colossus skildres ikke historien gjennom filmsekvenser, men gjennom handlingene som utføres i spillet. Gjennom Tricos reaksjoner på det som skjer forstår man mer av fortiden hans, noe som igjen gir deg en forståelse av hva du må gjøre videre.
På denne måten utvikles båndet mellom Trico og gutten også i sanntid, og du blir en del av handlingen i mye større grad. Dette gjorde at det emosjonelle båndet jeg selv knyttet til Trico ble mye sterkere. Jeg tror aldri jeg har brydd meg så mye om en kamerat i et spill noen gang.
Klønete kontrollsystem
Følelsene dette vakre og stemningsfulle spillet klarer å vekke, gjør at The Last Guardian blir en helt unik spillopplevelse. Jeg blir rørt bare jeg snakker om spillet og jeg skulle gjerne trillet en sekser på terningen for Fumito Ueda siste spill i det vi kan kalle en trilogi.
Dessverre er det problemer her som hindrer meg fra å kunne belønne spillet med toppkarakter. Når jeg lar meg trollbinde av den fascinerende spillverdenen er The Last Guardian enestående, men et dårlig kontrollsystem og knotete kamera gjør at jeg stadig blir revet ut av spillopplevelsen.
Kontrollsystemet er såpass upolert at det blir et irritasjonsmoment og kameraet panorerer stadig en annen vei enn det som føles naturlig. I flere situasjoner var dette såpass ille at det ble ødeleggende for spillopplevelsen.
Likevel så kan jeg ikke annet enn å konstatere at The Last Guardian har vært den beste spillopplevelsen for meg rent personlig i 2016.
Fumito Ueda har nok en gang vist at spill kan være mer enn ren og skjær underholdning.
(Spillet er testet på PS4 Pro).
