Frankfurt: Fredag morgen annonserte Nintendo lanseringsdatoen for deres nye konsoll Nintendo Switch. 3. mars kommer det nye leketøyet til Norge.
Etter å ha fått en liten smakebit på hva vi har i vente under Nintendos presse-event i Frankfurt denne fredagen, har jeg begynt å få troa på at Switch kan være det Nintendo trenger for å dra spillselskapet opp av Wii U-hengemyra.
Nintendo Switch virker å være en leken spillkonsoll med mange muligheter, men det er til syvende og sist spilltitlene som kommer til å avgjøre om konsollen slår an eller ikke. Under fredagens presentasjon annonserte Nintendo flere spill til konsollen – jeg har testet demoer på et lite knippe av dem.
En hybridkonsoll
Slik vi så i presentasjonsvideoen som kom i oktober i fjor kan du bruke Nintendo Switch på flere måter. Konsollen består av en skjerm, en Switch Dock du bruker for å koble opp konsollen til TV-en, to Joy-Con-kontrollere, som du enten kan feste på Joy-Con-Grip, slik at de til sammen utgjør én kontroll, eller så kan du feste Joy-Con-kontrollerne på hver side av Switch-skjermen og bruke den som en håndholdt konsoll.
Med Joy-Con-kontrollene og Switch-skjermen skal du også ha en fullverdig konsoll selv om det er to spillere. Da kan man bruke hver sin Joy-Con-kontroll og spille på Switch-skjermen. Det vil også være mulig å kjøpe en Nintendo Switch Pro-kontroller, men denne følger ikke med i grunnpakken, som til info skal ha en pris på 299.99 dollar.
Jeg har testet alle de forskjellige måtene Switch og Joy-Con-kontrollene kan brukes på, og noen fungerer bedre enn andre. Kontrolleren ligger for det meste godt i hånda uansett hvordan du bruker den, bortsett fra da jeg brukte kun den ene Joy-Con-kontrolleren til å spille Mario Kart. Det ble litt lite og knotete.
Batteritiden er svært varierende når du spiller med Switch som en håndholdt konsoll. Nintendo har sagt den vil variere fra to til seks timer, avhengig av hva du spiller. The Legend of Zelda: Breath of the Wild skal kunne spilles i tre timer på én lading.
Endelig nytt «The Legend of Zelda»
Mario Kart 8 Deluxe, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, ARMS, Splatoon 2 og 1-2-Switch er spillene jeg har fått testet demoene til. Av disse var det naturlig nok The Legend of Zelda jeg var mest spent på å få teste.
Filmpolitiet har hatt det nye Zelda-spillet på topplisten over spill vi gleder oss til tre år på rad, men etter en rekke utsettelser skal det omsider komme, og fredag morgen bekreftet Nintendo at spillet blir lansert sammen med Nintendo Switch når konsollen kommer i mars.
Jeg fikk spille i 20 minutter i starten av spillet. Det er grenser for hvor mye man kan få ut av en liten demo til et såpass stort spill, og det var fint lite jeg fikk vite om handlingen. Demoen ga meg likevel et inntrykk av kontrollsystemet og den nye kontrollen.
Til Breath of the Wild spilte jeg med Joy-Con-kontrollerne satt sammen med Joy-Con-Grip, og jeg ble overrasket over hvor naturlig kontrolleren føltes. Man skulle kanskje tro at tre deler satt sammen til én ville bli klumpete, men kontrolleren var god å holde i, med knapper ergonomisk plassert for fingrene.
Kampsystemet var ekstremt enkelt, lås deg fast på fienden med én knapp, sving våpenet ditt med et annet, men det jeg fikk teste var jo helt i starten, og jeg regner med at Link vil lære seg mer om kamp etter hvert i spillet.
Allerede utdatert?
Som hjelpemiddel har Link nok en gang en Sheikah-stein, en magisk stein som gir ham informasjon om området han er i, som kan hjelpe ham å forsere ulike hindringer, og som blant annet fungerer som en nøkkel.
Sheika-steinen er et tilbakevendende element i Zelda-spillene, men denne varianten har et snev av science fiction over seg. Steinen ser ut som en pad, og jeg får følelsen av at dette er en etterlevning av Wii U som spillet opprinnelig var utviklet for. Jeg tipper GamePaden vil bli brukt aktivt som panel for Sheikah-steinen i Wii U-versjonen av spillet.
Siden spillet er utviklet for gammel teknologi kan man jo spørre seg om dette gjør at spillet er utdatert allerede før det kommer. Når det gjelder Zelda synes jeg imidlertid Nintendo har kommet en lang vei bare ved å gi spillet en åpen verden, noe som utfordrer selve grunnfilosofien i hvordan spillene i serien har vært bygd opp.
Og den åpne spillverdenen ser virkelig fabelaktig ut, Hyrule har nok aldri vært så vakkert i et Zelda-spill før. Nintendo-verten som «passet på meg» mens jeg spilte ga meg beskjed om at jeg kunne nå det meste jeg kunne se, noe som virkelig fikk eventyrlysten til å sitre i meg.
Det var ikke mye av historien som ble avslørt i de første minuttene, men ved spillets start våkner Link etter en skikkelig Tornerose-søvn på 100 år. Han husker ingenting og blir kastet ut i en ukjent verden med bare noen filler på kroppen. Det var ikke mye mer jeg fikk vite om handlingen, men den lille demoen ga meg likevel virkelig følelsen av å stå på randen av et stort eventyr.
Fungerer godt som håndholdt konsoll
Mario Kart 8 Deluxe er det samme spillet som kom til Wii U i 2014, men med noen oppgraderinger som blant annet nye figurer, flere baner og to nye spillmoduser.
I demoen jeg fikk teste spilte vi vanlig konkurransemodus med 11 spillere, der alle spillerne satt med hver sin håndholdte Nintendo Switch-konsoll.
Spillet er den samme helsprøe moroa som vanlig, det skal godt gjøres å ikke bli underholdt, og jeg synes det fungerte fint å spille med på Switch-skjermen med Joy-Con-kontrollerne som grep på hver side. Jeg ble litt overrasket over hvor godt det fungerte til tross for at hendene er veldig bredt plassert på grunn av skjermen.
Switch-skjermen på 6.2″ er virkelig flott. Oppløsningen på 1280×720 kler størrelsen på skjermen godt og bildet er skarpt og fint. Jeg ser frem til å ta med meg konsollen på tur, eller kanskje i senga hvis jeg «bare skal spille litt Zelda» før jeg legger meg.
Spillanmeldelse: «Mario Kart 8» – Nintendo leverer kvalitet i øverste klasse.
Jeg fikk også prøve Mario Kart som lokal flerspiller på Switch-skjermen der jeg bare brukte den ene Joy-Con-kontrolleren til å spille med mot en annen spiller.
Ved å holde Joy-Con-kontrolleren på tvers får jeg en bitteliten kontroller, og denne måten å spille på ble for knotete for min del. Switch-skjermen er stor nok til at en todelt skjerm fungerer helt fint, men Joy-Con-kontrolleren er rett og slett for liten for mine hender.
Jeg kommer nok derfor ikke til å bruke Nintendo Switch veldig mye på denne måten, men jeg ser for meg at det er en strålende måte å spille på for barn. To barn kan spille sammen på én bærbar konsoll, og med mindre hender vil jeg tro det fungerer bedre.
Mario Kart 8 Deluxe kommer for øvrig 28. April.
«Splatoon 2» og ny Pro-kontroller
Splatoon var det mest innovative spillet Nintendo lanserte til Wii U, og kanskje også det morsomste. Det fargerike flerspillerskytespillet kommer tilbake til sommeren, og vil fungere som originalen med fargesprutende blekkspruter som skal male spillbrettene i sin farge.
Etter et par runder med Splatoon 2 på Nintendo Switch kan jeg raskt si at det fortsatt er morsomt og at det fortsatt fungerer fint. Her brukte jeg dog Switch Pro-kontrolleren, som ligner veldig på Wii U Pro kontrolleren, med som har noen oppgraderinger som gjør den bedre å bruke.
Switch Pro er litt smalere enn forgjengeren og har et grep som minner meg litt om PS4-kontrolleren. Styrespaken til høyre har byttet plass med bokstavknappene, slik at oppsettet blir omtrent det samme som en Xbox One-kontroller. Det er ikke veldig store justeringer, men jeg opplevde at kontrolleren den nye kontrolleren fungerte bedre til skytespill enn Wii U Pro-varianten.
Spillanmeldelse: «Splatoon» – Et helsprøtt, fargesplattende skytespill for store og små.
Når det gjelder selve spillet er det ikke veldig mye nytt. Jeg forstår ikke helt hvorfor spillet må hete Splatoon 2 når det kun virker som en utvidelse av originalen, men spillet skal selvfølgelig gi deg nye brett og våpen.
Jeg hadde virkelig sansen for Splatoon da det kom, men spillet klarte ikke å holde på interessen min veldig lenge. Denne gangen må Nintendo være enda flinkere til å lansere nytt innhold underveis slik at brukerbasen holder seg.
Helsprøtt boksespill
1-2-Switch er den typiske partyspillpakken som kommer som en de første spillene til Nintendo Switch. Her har du småspill som blant annet Quick Draw, Ball Count, Safe Crack, Samurai Training, og Copy Dance.
Spillene er kun laget for å vise hva det er mulig å gjøre med bevegelseskontrollerne, og hvert spill har en gimmick for å vise hva Joy-Con-kontrollerne er gode for. Ingen av spillene er spesielt artige, selv om jeg må innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet da jeg stirret inn i øynene til en cowboykledd motstander før vi skulle finne ut hvem som kunne trekke «våpenet» raskest.
Da er boksespillet ARMS mye bedre. I spillet som kommer til våren viser Nintendo hvordan de er flinke til å tenke annerledes. Her skal to spillere kjempe mot hverandre i bokseringen, med vanvittige og langtstrekkende boksehansker. Dette er et spill som byr på en type kaotisk moro jeg tror kan slå an.
Skjermen er todelt og med en Joy-Con-kontroller i hver hånd, skal du bokse til motstanderen du ser på din del av skjermen. Du har en rekke forskjellige type boksehansker til rådighet som alle har ulike egenskaper, men fellesnevneren er at alle kan brukes som prosjektiler for å slå til motstanderen på avstand.
I ARMS snur nemlig Nintendo opp ned på alt jeg vet om spillkontrollere, noe som fikk det til å klø litt i hjernebarken. Du holder Joy-Con-kontrolleren vertikalt, med hendene i en slags tommel opp-positur. For å bevege deg bikker du kontrollerne i retningen du ønsker å gå, mens skulderknappene for å hoppe, kaste seg til siden og fyre av spesialangrep.
Å holde kontrollerne på denne måten var såpass uvant for meg at jeg hadde en del problemer med å bevege meg rundt i bokseringen. Boksingen fungerte fint, men resten fikk jeg ikke helt dreisen på. Jeg tror imidlertid dette kun er en tilvenningssak. Hvis jeg skal dømme ut ifra ferdighetene til Nintendo-fyren jeg spilte mot, så er det nok bare litt øvelse som skal til.
Det som er et større problem er at du må ha fire Joy-Con-kontrollere for å kunne spille mot venner, ikke bare datamaksinen. Nærmere bestemt er problemet prisen på ekstra kontrollere.
https://www.youtube.com/watch?v=k7s3UB_8dFM
Dyrt for ekstratilbehør
Et ekstra Joy-Con-sett har foreløpig fått den vanvittige prisen på hele 79.99 dollar – altså nesten 700 kroner for et ekstra sett. Dette er så latterlig dyrt at jeg tviler på at de fleste kommer til å gå til innkjøp av et. Det er mulig Nintendo ser for seg en verden der alle har en Nintendo Switch som de alltid har med seg, slik at man alltid har et ekstra Joy-Con-sett tilgjengelig, men det er vel ikke akkurat et realistisk ambisjonsnivå.
Og det er ikke bare Joy-Con-settet som er dyrt. En pris på opp mot 3000 kroner (med grunnlag i de 299.99 dollarene Nintendo har sagt at konsollen vil koste) er absolutt overkommelig for en splitter ny konsoll, men mye av tilbehøret er ganske så dyrt.
Hvis du ødelegger én av Joy-Con-kontrollerne dine, må du punge ut med 49.99 dollar for en ny en. Og ønsker du deg en Pro-kontroller for spill som for eksempel Splatoon 2 er det 69.99 dollar som er den nette summen, nesten 600 kroner.
Ser du på prisene for kontrollere til Playstation 4 og Xbox One, ligger også disse på mellom 500 og 600 kroner. Men poenget er at det som regel holder å kjøpe én ekstra kontroller for at du skal ha et komplett system. Med Nintendo Switch må du gjerne kjøpe et ekstra Joy-Con-sett, og en Pro-kontroller for å ha alt du trenger.
Og hvis du kunne tenke deg å koble opp Nintendo Switch på flere TV-er i hjemmet uten å måtte koble om hele smæla – da må du ut med 89.99 dollar for et ekstra Switch-Dock-sett.
Gode løsninger, mange fallgruver
Jeg håper for Nintendos skyld at den relativt lave inngangsprisen for konsollen vil være nok for å lokke til seg kjøpere, for går det dårlig med Nintendo Switch nå er det kroken på døra for Nintendos utvikling av egne plattformer.
Og jeg liker Nintendo Switch! Jeg liker hvordan konsollen fungerer som en hybrid mellom stasjonær og håndholdt konsoll, og jeg liker løsningene den byr på.
Nintendo har alltid vært flinke på nettopp med å komme med nye løsninger og teknologi, slik de gjorde da de revolusjonerte spillmarkedet med Nintendo Wii. Det store spørsmålet nå er om de mange mulighetene vil forbli ubrukte gimmicker, eller om det vil komme nok gode spill til konsollen som utnytter systemet på en bra måte.
Jeg har bare fått en ørliten smakebit av hva Nintendo Switch har å by på, og jeg må teste konsollen mer for å si det for sikkert, men jeg tror at dynamikken mellom stasjonær og håndholdt konsoll vil slå an hos spillerne, spesielt hos barnefamilier.
Det er en rekke fallgruver å trå i, og Nintendo må passe seg for å ikke fremmedgjøre den gamle fanskaren, de må kapre nye spillere, men heller ikke skremme bort de såkalte «lettvekterne», spillerbasen de klarte å nå med Nintendo Wii.
At Nintendo planlegger å kreve betaling for nettspilling er en av de største utfordringene. Et abonnement for å spille på nett vil kunne skremme bort de spillerne som har en mer lettbeint tilnærming til spill. Jeg tror at for eksempel Splatoon 2, som er avhengig av nett, vil kunne miste mange spillere på en slik løsning.
Få storspill
Det bekymrer meg at listen over store nye spilltitler er relativt kort. Så langt står The Legend of Zelda: Breath of the Wild, 1-2-Switch, Skylanders Imaginators, Super Bomberman R og Just Dance 2017 spå listen over spill som blir tilgjengelig ved lansering.
Deretter kommer det et dryss med spill utover våren, sommeren og høsten, men bare et fåtall er eksklusive for konsollen. Selv ikke lanseringsspillet numero uno, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, er eksklusivt for Nintendo Switch.
Super Mario Odyssey, som også ble annonsert denne uken, ser ut til å bli en spennende opplevelse. Mario har her klatret ut av The Mushroom Kingdom og legger ut på eventyr i helt nytt terreng. Men spillet kommer ikke før julen 2017, og det kan bli i seneste laget for en ny konsoll som trenger gode spill.
Så om Nintendo virkelig får det til denne gangen gjenstår å se, men jeg gleder meg i hvert fall til 3. mars.