Nå kan du igjen ta med deg pistolen, lyddemperen og giftflasken, og smette på deg de blankpolerte lakkskoene til snikmorderen Agent 47. En mann det er urovekkende trivelig å tilbringe tid sammen med. Det er kanskje ikke helt stuerent å mene at snikmord er trivelig, men jeg utfordrer deg til å si noe annet etter å ha spilt Hitman.
Spillet ble sluppet mellom 11. mars og 31. oktober i fjor, i form av seks enkeltepisoder. Nå er altså hele den første sesongen tilgjengelig som én, bingevennlig spillopplevelse.
Handlingen foregår på seks forskjellige steder rundt om i verden, og på hver plass er det et eller flere mål man skal finne og ta livet av. For de som har spilt tidligere Hitman-spill vil grunnformelen være velkjent: Snik, infiltrer, drep, gjenta. Det hele bindes sammen av en historie fortalt gjennom korte filmsekvenser mellom hvert oppdrag.
ANMELDELSE: Nioh – Mestringsfølelsen venter på deg
Svak historie – sterk action
Agent 47 er på lønningslista til bestillingsdrap-byrået ICA, og historien som fortelles inneholder alt man forventer seg fra et snikmorder-spill: Lyssky organisasjoner med interne intriger, mennesker med britisk aksent som planlegger verdensherredømme og en obligatorisk tvist på slutten. Spillet prøver å skape illusjonen om at du er en brikke i et storpolitisk spill av enorme proporsjoner, og at alt du foretar deg er med på å utsette verdens undergang. Det prøver, men kun med vekslende hell.
Det er på ingen måte en klisjefri og nyskapende historie som fortelles. Handlingen fremstår mer som en unnskyldning for å kunne bli med Agent 47 på nye eventyr – noe som for min del ikke gjør så mye.
ANMELDELSE: Hitman E01 – En smakebit på det som kan bli en bli en strålende spillopplevelse
For det er selve spillingen som står i fokus i Hitman. Her skal det drepes, og det skal drepes med stil. Hvorfor vedkommende skal drepes er ikke nødvendigvis spesielt interessant. Det er følelsen av å slippe unna med det perfekte mord som er den egentlige belønningen i spillet. Mangelen på en gripende historie tas igjen på god spillbarhet og stor grad av gjenspillbarhet.
Jeg gnir meg frydefullt i hendene når den ene morderiske planen etter den andre fungerer som den skal. Samtidig er det nesten bekymringsverdig hvor skuffet jeg blir når ting ikke går etter planen. Jeg tar meg selv i å bli sur fordi et mord ikke ble utført elegant nok, noe som i en hvilken som helst annen setting ville utløst noen varsellamper. Sammen med Agent 47 kommer jeg i kontakt med min indre psykopat – og jeg liker det.
Realisme og realisme, fru Blom
Hitman er i bunn og grunn en mordsimulator. Det høres dystert ut helt til man finner ut hvor stilisert og romantisert det hele er. Psykopatiske tendenser til tross – jeg er ikke bekymret for min mentale helse. For det er tross alt bare et spill, noe spillet selv liker å minne deg på med jevne mellomrom.
Selv om grafikken er god og miljøene man ferdes i føles levende, kan de ikke-spillbare karakterene til tider oppleves som inkonsekvente. Mistenkelig oppførsel kan gå en offiser i de Marrokanske spesialstyrkene hus forbi, mens en vaktmester på et hotell i Bangkok kan tenne på alle plugger uten at du har gjort noe som helst.
Det faktum at hovedpersonen klarer å gli sømløst inn i enhver sosial setting, til tross for at han har en høyst iøynefallende, svart strekkode tatovert i bakhodet er vel heller ikke direkte realistisk.
ANMELDELSE: Hitman: Agent 47 – Snacks for spillfans og actionentusiaster
Best når du utfordrer skjebnen
Den største forskjellen fra tidligere utgaver av Hitman-serien er valgmulighetene man har. Man blir i større grad enn før oppfordret til å spille det samme oppdraget mange ganger. Hver bane har et stort sett med varierte utfordringer man kan gjennomføre i bytte mot poeng. Poengene låser opp bedre våpen, nye klær og forskjellige startlokasjoner, som igjen gir spilleren et insentiv til å spille mer. En prosess som i teorien skal kunne gjentas til hver enkelt skurk har blitt drept på alle tenkelige og utenkelige måter.
Vanskelighetsgraden varierer også. Den kan ikke velges i menyen, men styres heller ut ifra hvordan man velger å spille. Man kan, for eksempel, gå gjennom spillet med synlige ikoner som geleider deg gjennom handlingen og viser deg hvor relevante hendelser oppstår. For en mer autentisk opplevelse skrur man simpelthen denne funksjonen av.
Om man fullfører mange nok utfordringer på et oppdrag låser man også opp «Professional Difficulty». I denne modusen er fiendene mer årvåkne, det er flere overvåkningskameraer og autosave-funksjonen slås av, for å nevne noe.
Det er også helt opp til deg om du vil skyte deg gjennom spillet i en vill fart, eller om du vil snike deg rundt i skyggene. Den mer subtile tilnærmingen viser etter min mening fram Hitmans store styrke. Det virkelige spillet åpenbarer seg når man bruker god tid på å utforske miljøene og utfordre skjebnen.
Kakedrap og narsissisme
På et tidspunkt spurte jeg meg selv: «Klarer jeg å drepe dette mennesket med en kake?» Svaret på det var forbløffende nok: «Ja, det klarer jeg tydeligvis.»
Noen ganger kan man dra lemfeldig i en spak, og en beleilig plassert lysekrone vil falle ned på beleilig plassert skurk. Andre ganger må man bruke kløkt, planlegging og mengder med tålmodighet før den riktige muligheten åpner seg. Ofte valgte jeg å med vilje ta en mer komplisert rute fram til målet, selv om enklere muligheter oppstod underveis.
I tillegg er noe av moroa med et hvilket som helst Hitman-spill, i alle fall for min egen del, å se få ting til å se kult ut. Man er med andre ord i kontakt med sin indre narsissist, i tillegg til sin indre psykopat. Og man kan si hva man vil om disse mindre flatterende sidene av den menneskelige personligheten, men det er godt å la dem få løpe løpsk fra tid til annen.
Selv om spillbrettene er store og detaljrike, finnes det som sagt bare seks av dem tilgjengelig. Og uansett hvor mye du liker å utforske og improvisere, så kommer du ikke unna at det er de samme oppdragene man spiller. Har man drept den samme motemogulen i Paris på fire forskjellige måter, kan selv den den mest drapslystne av oss miste litt av motivasjonen. Til tross for at det finnes noen bonusfunksjoner og alternative oppdrag som er verdt å prøve, så kan man nok ikke forvente seg hundrevis av spill-timer før man går lei.
Hitman er altså hverken et evighetsprosjekt, eller en revolusjon innen moderne historiefortelling. Likevel kommer spillets få svakheter helt i skyggen av dets mange styrker. Det er et veldig godt stykke håndverk som er morderisk moro så lenge det varer.
