Skru hodet til Wall-E fast på en kommunal søppelbøtte, gi den armer og muligheten til å fly, og du sitter igjen med ION – den vesle roboten som er helten i spillet Phoning Home. IONs romskip har styrtet på en fremmed planet, og nå må han kjempe for å overleve lenge nok til å sende signaler til hjemmeplaneten sin. Han må gjøre som E.T. gjorde i sin tid – han må ringe hjem.
Kun bevæpnet med et lite jernrør styrer du ION ut av romskipet, og inn i en stor og mystisk verden. Heldigvis er du ikke helt alene. Den tørrvittige, snakkende computeren om bord i IONs romskip holder deg med selskap med sin lune, britiske stemme. Etter hvert møter du også roboten ANI, som også har et snakkende romskip. Sammen må dere utforske den ukjente planeten i søken etter en vei hjem.
Phoning Home er slående vakkert, musikken er stemningsfull og manuset er særdeles godt skrevet. Man må utforske vakre og vidstrakte verdener, bekjempe en og annen fiendtlig skapning og bruke kløkt for å ta seg fram på en effektiv måte. Det er et ambisiøst indie-spill med mye å like, men dessverre også like mye å mislike.
ANMELDELSE: WALL-E – Flytter grenser
He ain’t heavy, he’s my robot
Når man tar seg fram gjennom fargerike skoger, enorme ørkenområder og snødekte landskap, må man hele tiden passe på å samle inn ressurser for å holde seg i live. ANI er ikke like godt rustet for utforsking som det du er, så du må hele tiden vedlikeholde henne så hun ikke ruster, og sørge for at hun kommer seg fram i ulendt terreng.
Gjennom forholdet mellom ION og ANI legges det opp til en varm historie om vennskap, oppofrelse og medmenneskelighet mellom roboter. I starten klarer spillet å vekke brorsinstinktet i meg, og jeg tar meg selv i å bli fortvilet hver gang ANI er i nærheten av trøbbel.
En sidehistorie er forholdet mellom de to snakkende romskipene. De finner ikke tonen like godt og bruker tiden sin på passiv-aggressiv småkrangling, noe som for øvrig er svært god underholdning. Du snubler også stadig over levningene av en tidligere sivilisasjon, og ser silhuetten av en annen, langt tristere historie.
Dessverre klarer jeg bare å nyte disse gode fortellergrepene i starten av spillet. Etter noen timer erstattes de positive følelsene gradvis med frustrasjon og irritasjon.
ANMELDELSE: No Man’s Sky – Veldig fascinerende, litt repeterende
En ond sirkel av fjellklatring og sopplukking
Ressurssamlingen som må til for å oppgradere ION, holde liv i ANI, ha nok drivstoff og for å i det hele tatt skulle kunne «ringe hjem», er tidkrevende. Man må gå rundt i skogen eller i ørkenen å samle på frø, røtter, sopp og metaller. Og selv om jeg liker dette aspektet ved de fleste overlevelsesspill, blir det i dette tilfellet litt for mye av det gode. ION er ikke rask, og avstandene man må gå er ofte veldig store.
Hvor går grensen mellom det å utforske og det å bare gå? Det er et spørsmål som dukker opp flere ganger i mitt hode når jeg spiller Phoning Home. Svaret på dette er og blir litt diffust.
De gangene man føler seg som en oppdager er spillet en levende og spennende opplevelse. De gangene man føler at man bare går risikerer spillet å bli intenst kjedelig. For uansett hvordan man vrir og vender på det så blir du nødt til å gå veldig mye i dette spillet. Ofte over massive områder. Og at denne gåingen støtt og stadig blir erstattet med fjellklatring gjør ikke saken bedre.
Dette med fjellklatring er symptomatisk for mange av spillets svakheter. For når man må opp på et fjell (noe man må litt for ofte) er det flere problemer som melder seg.
For det første er det på ingen måte intuitivt hvor den optimale ruten til toppen er. Man risikerer å gå feil både tre og fire ganger før man finner en vei som fører opp. Dette gir en økt prestasjonsfølelse den første gangen man gjør det. Ikke den andre gangen. Eller den tredje. Eller den fjerde.
For det andre er ANI som regel et rent handikapp, spesielt når fjell skal forseres. Om du for eksempel velger en snarvei ned fra en fjelltopp, vil ANI stå hjelpeløs igjen uten å vite sin arme råd. Da er det bare å smøre seg med tålmodighet og gå hele veien opp igjen. Og når du – tre mislykkede ruter, to kraftige sinneutbrudd og ett sprengt blodkar senere – kommer til topps er det veldig få broderlige følelser som er igjen.
En smak av ambivalens
All fjellklatringen, gåingen og innsamlingen av ressurser er så tidkrevende at det ødelegger flyten i spillet. Da jeg hadde besteget mitt siste fjell og historien fortsatte var jeg lettet, men hadde også mistet mye av interessen. Jeg har lyst til å like Phoning Home, men jeg får det ikke helt til.
For historien er god, naturen er nydelig, musikken er upåklagelig og karakterene er elskverdige. I tillegg er manuset noe av det beste jeg har sett på lenge. Dessverre går det ofte altfor lang tid mellom hver gang man får lov til å nyte de positive delene av spillet.
Selv om hjertet definitivt er på riktig sted, er likevel irritasjonsmomentene så hyppige og vedvarende at jeg ikke kan overse dem. I Phoning Home ser vi skyggen av et veldig godt spill, men det når ikke helt opp i praksis.
