Etter en uke i Ghost Recon: Wildlands har jeg dødd 109 ganger, flydd helikopter i over 3 timer, drept 1429 kriminelle og 48 dyr. Ifølge statistikken har jeg med andre ord kost meg glugg ihjel. Likevel ligger det en viss ambivalens bak statistikken. For det er visse ting som ikke kan måles i tall.
Man trer inn i rollen som amerikansk elitesoldat på oppdrag i Bolivia. Målet med oppholdet er å utrydde det meksikanske narkotikakartellet som har tatt over styringen i landet. For å gjøre dette må man drepe og kidnappe seg gjennom den kriminelle næringskjeden.
I hvilken rekkefølge, og med hvilken fremgangsmåte man utfører oppdragene på er i stor grad opp til en selv. Man befinner seg i en åpen verden som er like vakker og som den er enorm. Det er mye å gjøre, det er mye å se, det er mange å drepe. Det er i det hele tatt mye å like. Dessverre er det også en del ting å mislike.
ANMELDELSE: Horizon Zero Dawn – Et gjennomført actionrollespill du blir oppslukt av
Intetsigende historie
Premisset er godt, selv om det på ingen måte er banebrytende. Du skal ta knekken på det meksikanske narkokartellet Santa Blanca. De har tatt kontrollen over alle provinsene i området. Frigjør hver enkelt provins ved å samle inn informasjon, sabotere kokainfabrikker og knerte kartellets mange mellomledere.
I spillets beste stunder føler du deg som en harcoreutgave av Steve Murphy i Narcos.
ANMELDELSE: Narcos S02 – Intens og underholdende jakt på narkotikabaronen
Du blir også nødt til å sloss en del med «Unidad» – den hardkokte, tungt bevæpnede og gjennomkorrupte bolivianske hæren. I tillegg er det svære kartet også pepret med sideoppdrag, nye våpen og diverse oppgraderinger.
Selve historien kan imidlertid ikke sammenlignes med Narcos. Jeg soner etter hvert ut i filmatiske sekvensene, som er fulle av nesten komisk kriminelle meksikanere. De gangene jeg dveler ved historien i Ghost Recon: Wildlands er det som regel for å stille spørsmålet: «Er dette rasistisk?»
Figurene i spillet er stort sett generiske stereotyper. Amerikanerne er tøffe men godhjertede, meksikanerne er slemme og har masse tatoveringer og bolivianerne går med poncho og rare hatter.
Jo flere vi er sammen
Spiller man alene må man forholde seg til tre datastyrte lagkamerater som du kan beordre rundt omkring. Det virker imidlertid på meg som Ghost Recon: Wildlands virkelig er laget for spill med andre. For med tre venner på laget ble spillopplevelsen betraktelig bedre.
Spiller man sammen åpner dette for intens planlegging, kreative innfallsvinkler og strategiutvikling. De alt for ambisiøse strategiene våre gikk som regel horribelt galt, noe som ofte var like morsomt som om de skulle gått knirkefritt.
De gangene vi lyktes var gleden stor. Et eksempel:
Vi har fått i oppdrag å hente ut en kokainbaronesse fra en tungt bevoktet fiendtlig base. En av oss sniker seg inn, finner henne, og drar henne med seg. Jeg passer på ham gjennom kikkertsiktet mitt. De to andre på laget bestemmer seg for å lage et helvete på den andre siden av basen for å skape en distraksjon. Vi finner en bil, kaster målet vårt i bagasjerommet, plukker opp de to andre på veien og kjører avsted.
En bølge av herlig prestasjonsfølelse og småarrogant selvtilfredshet treffer oss da vi innser at vi klarte det. Gleden er likevel litt tom og ganske kortvarig, og to sekunder etterpå lyder et monotont og uengasjert: «Ok. Hva skal vi gjøre nå da?»
Mye å gjøre
Det hele fortoner seg dessverre litt som en øvelse i kvantitet framfor kvalitet. Det er voldsomt mye å gjøre, men det er bare ikke veldig givende i lengden.
Både hovedoppdragene og sideoppdragene blir fort repetitive. Saboter en ting her, kidnap en stereotypisk meksikansk kriminell der. Etter noen timer blir det rutine.
Man kan også lete opp veldig mange forskjellige våpen. Disse er ofte tungt bevoktet, noe som gjør hentingen av våpnene til små oppdrag i seg selv. I tillegg kan man finne våpendeler rundt omkring for å oppgradere dem.
Å rase rundt å lete etter våpen og oppgraderinger ble etter hvert en favorittaktivitet for vår del. Men også dette tilbød begrenset moro, da vi etter hvert innså at genuin spillglede hadde blitt erstattet med ren samlemani.
ANMELDELSE: Tom Clancy’s The Division – Imponerende, men repeterende
Rusk i maskineriet
Det tekniske fungerer stort sett bra, men har noen åpenbare svakheter. At en elitesoldat ikke er i stand til å hoppe er for eksempel rart. Det førte også med seg en hel del irritasjon, da jeg titt og ofte satte jeg meg fast i en eller annen fjellformasjon på høyst ugunstige tidspunkt. Bilkjøringen er også litt kunstig og rar til tider.
Vi støtte også på små problemer med ubisoftserverne og en og annen god gammeldags bug. Det største problemet Ghost Recon: Wildlands har er likevel at det aldri griper deg helt. Vi følte aldri at noe sto på spill. Det lider også av å være verken fugl eller fisk. Delvis realistisk geriljakrigsimulator, delvis «GTA: Bolivia», uten å overbevise helt på noen av delene.
Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet «sjel». Likevel er det det første jeg tenker på når jeg prøver å fastslå hva Ghost Recon: Wildlands mangler. Det er vakker boltreplass om du er ute etter underholdning og action. Det er enkel, kommersiell moro for deg og vennegjengen, men er ikke til å bli oppslukt av.
