«Love will tear us apart again», synger den norske duoen Susanna and the Magical Orchestra når Sana ser bestis Noora hooke med gutten hun er hemmelig forelsket i. Øyeblikket fra den siste sesongen av SKAM får det til å knyte seg i magen. Av og til er det bare noen toner som skal til før gåsehuden kommer smygende.
Den originale versjonen av «Love will tear us apart» er ikke akkurat ukjent i film- og seriesammenheng. Senest i den aktuelle serien 13 Reasons Why så vi hvordan Joy Devision-låta ble brukt allerede i første episode. Vokalist Ian Curtis tok sitt eget liv i svært ung alder, og i 13 Reasons Why fungerte låta på et vis som et frampek om hva som skulle komme.
Det har kommet utrolig mange bra serier så langt i år, og noen leverer til de grader på musikkfronten. Et godt og smart lydbilde hever seeropplevelsen mange hakk, og vi elsker serier som vet å bruke musikk som oppleves som den største selvfølge, men som samtidig overrasker. Vi har plukket ut noen av årets serier som vi mener du bør sjekke ut, ikke bare fordi det er bra serier, men også på grunn av musikken!
Girls
Lena Dunhams univers av søkende, selvsentrerte og til tider sjarmerende unge mennesker byr på både utfordrende og vakre scener. Nå er sjette og siste sesong over, og heller ikke i denne sesongen har det manglet på fine øyeblikk, forsterket av musikken.
To scener må nevnes. I nest siste episode (som for meg ble den egentlige sesongavslutningen, men det er en annen diskusjon) flytter Hannah fra New York, og i bilen synger hun til «Crowded Places» av Banks. Hele seansen er så himla fin, og jeg har nærmest streamet sangen i hjel i ettertid. Nå venter jeg på å få gjøre det samme med Robyns «Honey», som fortsatt ikke er utgitt. Sangen spilles når vi får se klipp fra Adams spillefilm som handler om forholdet mellom han og Hannah. Scenen er så fin og vemodig, og den viser hvor mye Hannah betyr for Adam. Må den låta slippes ASAP!
The Handmaid’s Tale
The Handmaid’s Tale er en av de beste seriene på skjermen for tiden, et dystopisk drama om et USA der kristenfundamentalister har satt kvinnekampen tilbake til steinalderen. Lav fruktbarhet i befolkningen har fostret frem såkalte handmaids som holdes i sexslaveri for å føde frem barn. Serien følger Elisabeth Moss i rollen som Offred, som prøver å holde på seg selv og ikke gå til grunne i det jævlige livet hun lever. Som en kontrast til undertrykkelsen er soundtracket stappfullt av girl power-låter, og dette resulterer i noen av de tøffeste musikkopplevelsene jeg har hatt i en serie på lenge.
Blondie, Kylie Minogue og Simple Minds for å nevne noen – musikken i serien uttrykker ofte noe rollefigurene selv ikke kan si. Det er lite musikk i seriens nåtid, men i tilbakeblikkene til livet før USA ble republikken Gilead, frigjør musikken oss fra det klaustrofobiske livet Offred er tvunget inn i.
En av mine favorittscener er et tilbakeblikk fra en joggetur der June (Offreds egentlige navn) har «Fuck The Pain Away», Peaches sin hyllest til kvinnelig seksualitet, på øret. Låta er en fabelaktig kontrast til det kvinneundertrykkende samfunnet, og fremstår også som en finger fra fortiden til nåtidens patriarkalske helvete. Låta på slutten av første episode slår også ganske hardt. Etter en vond innføring i Offreds rolle som en eiendel i husstanden hun lever i, hører vi til slutt Leslie Gore «You Don’t Own Me» over rulleteksten.
Big Little Lies
Serien med navn som Reese Witherspoon, Nicole Kidman, Alexander Skarsgård og Zoë Kravitz på rollelista, suger deg raskt inn i en verden av vakre og tilsynelatende perfekte mennesker, men under overflaten er det bølger som lager spenninger. Lydbølgene skal ha en god del av æren for at disse spenningene føles så pirrende og funker så godt som de gjør hele sesongen igjennom.
Serien byr på en kul blanding av rock, pop, soul og R&B, hvor en del av låtene presenteres av «seriens egen DJ», Chloe MacKenzie. Hvordan denne seks år gamle jenta sitter på den imponerende musikkunnskapen som hun gjør, er et mysterium.
Et favorittøyeblikk er når Chloe legger inn låta «This Feeling» av Alabama Shakes på mora sin telefon. Storesøster Abigail har valgt å flytte ut for å bo hos sin far, og lillesøster Chloe bruker låta til å trøste en såret mor.
American Gods
American Gods er en serie som er dynket i en deilig tykk saus av godt krydret americana. Her er det kuriøse trosretninger, sydende utkantskultur og ikke minst en roadtrip som fletter sammen alt det erkeamerikanske som perler på en snor.
Men den beste, og kanskje viktigste ingrediensen, er musikken. Det er et øyeblikk, når Mr. Wednesday (spilt av selveste Ian McShane) har bestemt seg for at turen skal gå til Chicago, og det umiddelbare gitarriffet på Creedence Clearwater Revivals «Up Around The Bend» legger seg oppå motorduren, hvor seriens hjerte blir synlig – og følelsen av USAs mytologi smeller ut av skjermen.
Serien har flere slike scener. Her kjøres det på med alt fra gamle tradisjonelle viser til klassisk Bob Dylan. Det er litt drøyt å dra fram så kjente melodier på et soundtrack. En risikerer at musikken tar over for handlingen, men American Gods tåler vekten av disse ikoniske låtene.
Fargo
Den amerikanske TV-serien Fargo, basert på filmen med samme namn, er den serien som har satt djupast spor hos meg reint musikkmessig. Ein av grunnane til det er ein til tider herleg sprø måte å bruke musikk på. Eit perfekt eksempel på det er når tredje sesong opnar med korsong. Nærare bestemt låta Kukushka (framført av Ural Cossacks Choir & Oeral Kozzannekoor) som oversatt til norsk betyr gjøk. Låta er som namnet tilseier litt koko, derfor blir det ekstra sprøtt at scena er grav alvorleg. Handlinga utspelar seg nemleg i det som ser ut som eit avhøyrsrom frå den kalde krigen. Ein mann blir anklaga for å vere ein person han heilt openbart ikkje er, og for å ha statt bak eit mord. Med «koko» i bakgrunnen er det ganske så vanskeleg å ikkje tenke på dette som ein slags svart komedie.
Den svarte humoren blir også veldig tydeleg i den overdrevne bruken av trommer av ulike slag:
Unge Lovende
Dette er en serie som bruker musikk som virkelig kler den – i stor grad ukjent musikk av nettopp unge, lovende artister. Både i første og andre sesong er det først og fremst Urørtartister som styrer lydbildet. Smart.
Det er nærmest umulig å velge, men en av scene jeg husker ekstra godt er når Elise leser høyt fra Nenne sitt bokmanus. Her er det spesialskrevet musikk til serien, av Steinjo Halvorsen og Eyvind Andreas Skeie, som binder alle følelsene sammen. En enkel melodi funker som kledelig underlag, og vi ser bruddstykker av det Nenne har vært igjennom. Scenen føles naken og ærlig, og som seer føler jeg at jeg virkelig kommer under huden på karakterene.
Musikken brukt i Unge Lovende finner du her.
The Leftovers
Helt siden første sesong har The Leftovers imponert med sitt kreative og stemningsfulle lydspor. Det er ikke til å unngå å bli oppslukt av Max Ritchers originalmusikk som setter den mystiske og fengslende stemningen i serien. Mest imponerende er det dog hvordan serieskaper Damon Lindelof og musikkansvarlig Liza Richardson blander Ritchers komposisjoner med et soundtrack fra en rekke genre og tidsperioder.
Sesong tre av The Leftovers byr på en haug med musikalske godbiter, fra Abbas «S.O.S» og A-Has «Take On Me», til Wu-Tangs «Protect Ya Neck» og «1-800-SUICIDE» fra Gravediggaz. Lindelof, Richardson og teamet deres har gjort en formidabel jobb med å finne den rette musikken, som ikke bare understreker stemningen i en scene, men som gjerne også ironiserer det som skjer.
Som for eksempel når vi får se hva hovedpersonen Kevin trenger for å takle sine undertrykte følelser i en verden der to prosent av jordas befolkning er sporløst forsvunnet. En plastpose over hodet for å kjenne at han lever, går fra alvor nesten over i det komiske når Simon og Garfunkel nynner «feeling groovy» i «The 59th Street Bridge Song» rett etterpå.
På den andre siden har vi de gripende øyeblikkene, som når Kevins far vandrer fortumlet rundt i Australias ødemark etter et slangebitt, og et barnekor synger en tsjekkisk julesang mens han segner om av giften. Kombinasjonen av de vakre barnestemmene, det golde landskapet og det dystre som utspiller seg er bergtagende.
Better call Saul
Karakteren me alle elska i Breaking Bad, Saul Goodman, har endeleg fått glansen han fortenar i spin off-serien Better Call Saul. Her møter me Saul (spelt av Bob Odenkirk), eller Jimmy McGill som han eigentleg heitter. Det er tydeleg at handlinga i serien startar før Jimmy har blitt Saul Goodman, og at han enno ikkje har møtt verken Walter White (Bryan Cranston) eller Jesse Pinkman (Aaron Paul).
Men med tanke på korleis dei tre sesongane så langt har starta er det tydeleg at me på eit tidspunkt kanskje(?) vil få sjå meir til den biten av livet hans.
Både første, andre og tredje sesong har nemleg starta i det som ser ut som ei mulig framtid der Jimmy/Saul jobbar på eit kanelbolleutsalg under falskt namn. Startsekvensane er utelukkande filma i svart kvitt med ei sviske av ein låt i bakgrunnen. Sjå berre korleis andre sesong startar her:
Min favoritt så langt er nok tredje sesong når det opnar med Nancy Sinatra – Sugartown.
SKAM
«Alt» i SKAM blir en snakkis, også musikken som brukes i serien. Nye låter blir hits over natten, gamle låter får nytt liv og låter med norske tekster streames utenfor landegrensene. Sesongen til Sana satte tonen med Robyn og Röyksopps «None of Dem» og har fortsatt i solid stil.
Jeg har plukket ut én scene som jeg mener viser hvor bra SKAM-gjengen bruker musikk. Spenningen og forventningene er til å ta og føle på når jentegjengen ser «Hei Briskeby-gutta» nærme seg på T-banestasjonen. For å sitere Chris: «Hello boys!». Ikke rart at de til da ukjente Hkeem og Temur plutselig toppet Spotify med låta «Fy Faen» etter denne scenen. Fy faen for en scene og fy faen får ei låt.
Master of None
Fra 2Pac til David Bowie. Krydret med livemusikk fra John Legend og italiensk loungemusikk signert selveste Ennio Morricone.
Musikken er viktig i Aziz Ansaris mesterlig kule Master of None, og komikeren viser en raffinert og smart musikksmak. Enten det er på dansegulvet, i selskapslokalet eller på sengekanten. Dette er feinschmecker-TV med et soundtrack som er meget godt egnet til både nytelse og nye opplevelser.
Til og med eurodancegjengen i Vengaboys, med den gamle slageren We like to Party funker når den serveres i en hjertevarm setting på en spontanåpnet dinerdisko i New York.