Igjen kan man tre inn i rollen som nyinnflyttet barn i den eksentriske fjellbyen South Park. Handlingen fortsetter der forgjengeren Stick of Truth sluttet, og denne gangen er det superhelt man har kledd seg ut som.
South Park: The Fractured But Whole byr ikke på noen revolusjonerende forandringer i forhold til forgjengeren, men gjør likevel mange nok småjusteringer til at jeg liker det merkbart bedre.
Flyten i spillet er mer tilfredsstillende, kampsystemet er mer underholdende og valgene av oppgraderinger og evner føles ikke lenger fullstendig symbolske.
The Fractured But Whole er ikke kun en morsom, interaktiv episode av South Park – det er også et underholdende spill.
ANMELDELSE: South Park: The Stick of Truth – Skikkelig drøyt
(Skjermdump: Ubisoft)
Katter og konspirasjoner
Plottet er i utgangspunktet enkelt: du er en superhelt, som sammen med superheltorganisasjonen «Coon and Friends» må finne en savnet katt ved navn Scrambles, og få finnerlønnen på hundre dollar.
Du får i starten tre superheltklasser å velge mellom, alle med forskjellige evner. Etter hvert som du gjør fremskritt i historien får du flere klasser å velge mellom, og kan skreddersy evnene dine til din egen smak.
Som et stikk i siden til moderne superheltfilmer er «Coon and Friends» sitt overordnede mål å tjene masse, masse penger. Dusøren de får ved å finne Scrambles vil derfor brukes til å sette igang en omfattende markedsføringskampanje som til slutt vil lede til en rekke film- og Netflix-avtaler, hvor alle medlemmene av «Coon and Friends» vil få sin egen franchise.
Det viser seg imidlertid fort at den savnede katten er en del av en enorm konspirasjon, som blant annet involverer en lang rekke kriminelle organisasjoner, superskurker, narkotika og rasisme.
ANMELDELSE: Destiny 2 – Spektakulær science fiction
(Skjermdump: Ubisoft)
Snillere enn forgjengeren
Selv om det ikke er direkte mangel på harselas med eksplosiv tematikk som rase, kjønn eller pedofili, må humoren i spillet beskrives som hakket snillere enn i Stick of Truth (ingen scener er sensurerte i Europa denne gangen).
Spillet er ikke mindre morsomt av den grunn, heldigvis.
Skaperne Trey Parker og Matt Stone har ved flere anledninger sagt at de mener South Park er best når barna får lov til å oppføre seg som barn. Jeg er enig. I tv-serien har jeg en tendens til å glemme at Cartman, Stan og Kyle er ti år gamle gutter. I The Fractured But Whole skinner naiviteten deres gjennom, noe som er sjarmerende satt opp imot det eskalerende alvorlige plottet.
Jeg smiler, humrer, ler og gapskratter meg gjennom hele spillet. De store vitsene lander stort sett der de skal, selv om enkelte er litt forutsigbare.
Det er de utallige små, komiske detaljene i spillet som gir meg mest glede.
Jeg ler for eksempel godt når jeg skal bestemme meg for hudfargen til figuren min, og Cartman forteller at vanskelighetsgraden i spillet øker med bruntonene. Jo mørkere man er, jo vanskeligere er spillet. Han legger også til at «dette ikke har noe med slåssingen i spillet å gjøre, kun alle andre aspekter i hverdagen».
I tillegg har jeg nå fått en ny favorittsuperhelt: Scott Malkinsons alter ego «Captain Diabetes».
(Skjermdump: Ubisoft)
Forbedret kampsystem
Kvaliteten på hovedhistorien kan sammenlignes med den vi finner i Stick of Truth. Bortsett fra en litt rotete slutt, og et par overraskelsesmomenter som ikke er veldig overraskende, er det en historie som slettes ikke gjør skam på South Park-arven.
Flyten i The Fractured But Whole er etter min mening merkbart bedre enn i forgjengeren. Overgangen mellom spillsekvenser og filmatiske sekvenser er sømløse, og miljøene føles mer dynamiske og varierte.
Den største forskjellen på de to spillene er at det turbaserte kampsystemet har fått seg en solid overhaling. Kampene er fortsatt forholdsvis enkle, men man har nå større frihet både i bevegelse og i type angrep, noe som åpner for mer taktisk tenking. I tillegg har dialogen mellom figurene i kampscenene blitt mer variert og mer underholdende.
Menyene er elegante og oversiktlige, og det er enkelt å holde styr på de forskjellige oppgraderingene sine. Man må også tenke på hvilke oppgraderinger man vil bruke ut ifra hvilken superhelt-klasse man velger.
Dette South Park-spillet føles i det hele tatt mer som et spill, og ikke kun som en lang episode av tv-serien som Stick of Truth gjorde.
Member berries
The Fractured But Whole er en referanse-gullgruve for South Park-fansen. Som livslang tilhenger av serien får jeg mye nostalgisk glede av å gjøre enkle sideoppdrag, eller bare utforske byen. Man finner velkjente og obskure referanser til tidligere episoder i hver en krok.
Passende nok finner man krukker med «member berries» – de snakkende nostalgi-bærene fra sesong 20 av serien – i enkelte av disse krokene.
Det imponerende detaljnivået gjør gåingen mellom hovedoppdragene mindre kjedelig, men det er vanskelig å komme unna at gåing i spill som regel er ganske kjedelig.
Det blir alt i alt litt for mange rene transportetapper. Spillets «fast travel»-system er for klønete til å bøte særlig på dette. Stasjonene man må reise fra er forholdsvis langt unna hverandre, og de er stort sett plassert på steder hvor man sjeldent eller aldri trenger dem.
I tillegg er det ofte litt vanskelig å vite hvor man skal, og man må sjekke kartet litt oftere enn jeg kunne tenkt meg.
ANMELDELSE: Uncharted: The Lost Legacy – Nathan Drake er med i ånden – han er ikkje nødvendigvis sakna
Funnet formelen
Likte du Stick of Truth, vil du nok like dette – og vice versa. Forventet man at Matt Stone, Trey Parker og Ubisoft-teamet deres skulle finne en helt ny innfallsvinkel denne gangen, vil man altså bli skuffet.
Det er tydelig at de mener at de fant formelen som fungerte i Stick of Truth, og har valgt å finpusse, utvide og krydre den i The Fractured but Whole.
Jeg mener at formelen fungerer veldig bra. Selv om enkelte av irritasjonsmomentene vi så i Stick of Truth fortsatt er tilstede, er de mindre synlige denne gangen.
Det har vært en fryd å få være en del av et velkonstruert og detaljert South Park-univers i nesten 20 underholdende timer. The Fractured But Whole er en verdig oppfølger som er morsom hele veien gjennom.
