True crime-serien «Tiger King» er så snodig og sprø at du nesten må se den for å tro det. Den har derfor den svært passende undertittelen «Mord, kaos og galskap».
Serien er sentrert rundt Joseph Maldonado-Passage, bedre kjent som Joe Exotic. Han kaller seg selv for tigerkongen, og har en svær dyrehage med over 180 store kattedyr. Den tidligere countryartisten er besatt av makt og berømmelse.
Det er mye som er skrudd med Joe Exotic, men det hele rant over da han angivelig ansatte noen til å drepe Carole Baskin, en dyrerettighetsforkjemper og hans langvarige erkefiende.
Serien nøster opp i rivaliseringen mellom dem, og vi møter mang en fargerik karakter på veien. Du trenger egentlig ikke å vite så mye mer enn dette. Det beste er nok bare å la seg rive med på en absurd reise inn i en helt tullete og forstyrrende verden.
ANMELDELSE: The Hunt – Filmen som Trump nesten fikk stoppet.
En gledelig distraksjon
Dette er den type dokumentar jeg vanligvis prøver å styre hardt unna. Grunnen er at jeg blir beinhard nihilist av å se hvordan mennesker systematisk utnytter og mishandler dyr.
Da jeg så «Blackfish» på videregående, dokumentaren om spekkhoggere i fangenskap i marinetemaparker i USA, sendte det meg ned i en langvarig og mørk spiral av negativitet ovenfor menneskeheten som helhet, som jeg bare delvis har kommet meg etter.
Da jeg nå begynte å se «Tiger King» på Netflix, begynte hint av de samme følelsene å vekkes til live i meg, og jeg ble først bekymret. Er det egentlig dette jeg trenger akkurat nå?
Ja, dette er akkurat det vi alle trenger akkurat nå.
«Tiger King» er nemlig av typen snodig, uforutsigbar dokumentar som tar en med på en helsprø og oppslukende reise. Det er en slik dokumentar hvor man blir lurt til å tro at man vet hva den skal handle om, før den for femte gang tar nok en absurd vending – man blir sittende igjen i evig vantro.
ANMELDELSE: Gunda – Briljant dokumentar med poetiske kvaliteter.
Deilig utydelig agenda
Som dokumentar er «Tiger King» veldig god. Den viser frem en usannsynlig bisarr og frustrerende idiotisk del av USAs befolkning, men den er forholdsvis objektiv i måten den gjør det på.
Serien smører ikke tungt på og legger ikke noen tydelige føringer for kritikk eller latterliggjøring av folkene den portretterer.
Serieskaperne har skjønt at hvis man bare gir disse typene fritt spillerom foran et kamera, klarer de det helt fint på egen hånd. Kritikken blir derfor mer subtil enn den man finner i mange lignende dokumentarer med enten en politisk eller moralsk agenda.
Det får meg tidvis til å lure, med et snev av bekymring, på om serien derfor bare hjelper til med å mate egoene til disse fantastisk arrogante, berømmelsesjagende, narsissistiske menneskene?
Journalistene har gått inn med et åpent sinn og en tilsynelatende objektivitet. Det er en forutsetning for å kunne lage en såpass eksponerende dokumentar, men som seer er det ganske vanskelig å ikke bli frustrert av den manglende moralske pekefingeren.
Men det er også dette som gjør at serien funker. Den har unektelig en intensjon og agenda, men «Tiger King» er god fordi den ikke lar det diktere.
Serieskaperne har bare funnet noe helt utrolig, som de legger fram på mesterlig vis.
Også må det bemerkes at serien, først og fremst, er ekstremt underholdende, og derfor den perfekte serien å fortape seg i akkurat nå.
«Tiger King» er tilgjengelig på Netflix. Anmeldelsen er basert på hele serien.
