PÅ NRK TV FRA 11. SEPTEMBER: «The Flatshare» er en britisk romantisk komedie med et for én gangs skyld originalt utgangspunkt:
To fremmede deler en leilighet med ett soverom. Ikke på langs eller tvers, men etter tidssoner: Han har dagen, hun har natten. «And never the twain shall meet!»
Dette tror vi på fordi det skjer i et spinnvilt boligmarked i London. Journalisten Tiffany (Jessica Brown Findlay) er akkurat blitt dumpet av eksen Justin (Bart Edwards) og er redd for å få sparken fra magasinet hun jobber i. Sykepleieren Leon (Anthony Welsh) tar nattevakter på et hospice for å spare penger til brorens advokat.
Hun har leiligheten fra åtte om morgenen til åtte om kvelden, samt i helgene når Leon er hos kjæresten. Det står i leiekontrakten at de aldri skal møtes. Men for å bli enige om alt det som ikke står i kontrakten, begynner de å kommunisere per post it-lapper.
Deler seng, har aldri møttes
En stund deler altså disse to fremmede seng – uten noen gang å ha møttes. De bytter til eget sengetøy for hvert «skift» og avtaler hvilken side de skal sove på. Men så, en dag, kolliderer verdenene deres.
Du trenger ikke gjette hva som skjer derfra, det følger akkurat den oppskriften du tror.
Serien er basert på boken fra 2019 ved samme navn, av Beth O’Leary, som er solgt i én million eksemplarer. Den har manus av blant andre Rose Lewenstein og er regissert av Peter Cattaneo («I blanke messingen», «Flack») og Chloe Wicks.
ANMELDELSE: «Justified: City Primeval»: Kruttsterkt comeback
Mye fortelles med delt skjerm, ettersom våre hovedroller lever delte liv. Mens Tiffany liker knallfarger, organisk melk og er ganske så «bitchy», er Leon en slags helgen som jobber blant døende mennesker og samtidig forsøker å få sin angivelig uskyldig dømte bror ut av fengsel. Han sverger til nøytrale farger og strenge regler.
Opplagte svakheter
Det er flere ting som skurrer i seriens interne logikk, som at de to som møttes «på nettet» ikke kommer på å kommunisere per e-post (det ville selvsagt ikke vært like visuelt som disse lappene), eller at totalblakke Tiffany fremdeles insisterer på organisk melk og luksusdopapir.
Hovedpersonene har heller ikke den beste kjemien jeg har sett på en skjerm, Anthony Welsh som Leon ser ut som han holder på å sovne halvparten av tiden (og det er for så vidt forståelig – han jobber tross alt nattevakt).
Sukkerspinn
Jessica Brown Findlay, kjent fra «Downton Abbey» og «Harlots», har en mer eksentrisk energi som Tiffany, og går fra dype daler til store høyder gjennom de seks episodene.
LES OGSÅ: 10 serier vi gleder oss til i høst
Eksen Justin er en av de mest irriterende rollefigurene jeg har sett i det siste, passe psychosleipt spilt av «norgesvennen» Bart Edwards («Lykkeland», «The Witcher»).
Det er likevel noe lettlikelig over «The Flatshare». Den minner litt om sukkerspinn i sin luftige og fargerike innpakning med akkurat forventet dose sødme – uten noe særlig annen substans.
Og med Tiffanys eklektiske motesans, forkjærlighet for skinnende tilbehør og tendens til å ha eyeliner i prikk-formasjoner under øynene, oppleves den også litt som London-versjonen av «Emily in Paris».
Romkamerat-romanse som forventet
Riktignok prøver serien å berøre et par tyngre temaer, men den finner formen best i forventet formelføre.
Så om en romkamerat-romanse med post-it-flørting høres ut som noe for deg, får du akkurat det du forventer i «The Flatshare».
Anmeldelsen er basert på alle seks episoder. Disse publiseres samtidig.
