Man kan se på Triviums utvikling på to måter. Enten 1) Vidunderbarna fra Florida vingler og leter etter en mainstreamsuksess som løfter dem opp til suksessnivået til Avenged Sevenfold og andre amerikanske nr. 1-band. Eller 2) De er så briljante musikere at de kjeder seg fort, og søker derfor nye utfordringer for hver plate.
Som så altfor ofte er nok sannheten et kjedelig sted mellom de to alternativene. Matt Heafy åpenbare forsøk på å jameshetfieldifisere stemmen sin til The Crusade var ikke voldsomt vellykket, mens det påfølgende albumet var et tydelig forsøk på å distansere seg fra listetoppforsøket med The Crusade. Resultat av virringen ble dog bandets desidert beste album, oppfølgeren Shogun, en overveldende miks av klassisk metal, progressive ideer, gitarspill som skar hull i tordenskyer, og i sum et av de mest undervurderte metalalbumene fra 2000-tallet.
Så kom In Waves, et rimelig helstøpt forsøk på å tøffe seg for pit-en samtidig som ørene til amerikansk metalradio purret av vellyst. Det er denne musikalske filosofien Trivium tar med seg til årets Vengeance Falls.
Trivium har alltid hatt et element av melodiøs, radiovennlig metal ved seg, enten det er refrenget på episke «Into The Mouth Of Hell We March», utskjelte «Anthem» eller den første hiten, «Pull Harder On The Strings Of Your Martyr». På Vengeance Falls har Matt Heafy og kompisene brakt inn David Draiman som produsent, og det er all grunn til å ta frem hvitløken og sølvdolken i et instinktivt utbrudd av skepsis. David Draiman er tross alt mannen bak Disturbed, kanskje verdens mest selvhøytidelige band.
Umiddelbart puster man dog lettet ut, for singlen «Brave This World» og tittelsporet er solide åpningsspor, selv om de ikke når opp mot det kanonfete tittelsporet fra In Waves. Videre går det i hundre med thrash-riff, selvsikker vokal, bunnsolid tromming og shred-o-rama fra Heafy og gitarduellpartner Corey Beaulieu. Vi snakker bransjens kanskje beste unge gitarpar.
Så alt er egentlig på stell, og de som fryktet at David Draiman skulle få Heafy til å lage apekatt-lyder a la «Down With The Sickness», kan puste lettet ut. Men etter å ha hørt platen tre ganger, fem ganger, ti ganger og etter hvert kanskje femten ganger, er det nesten ingenting som fester seg.
Trivium gjør alt riktig, men samtidig er det så mange feil i form av ren rutine og kjedsommelighet. Ingen av låtene byr på overraskelser eller intrikate vendinger, tekstene om krig og apokalypse virker skrevet av en metaltekst-generator («There is no life at the end of this war» og «Die young/save yourself/life is only replaced with hell» er to eksempler), og Vengeance Falls fremstår som et album fra et band som leter etter seg selv uten å finne noe.
Asbjørn Slettemark
