Robyn har lagt lista høyt, med en drøm av et album i juni, og en gullrekke av konserter gjennom festivalsommeren. Singelen «Hang With Me» fra den andre av totalt tre varslede album i triologien Body Talk i år er ikke dårligere; låta som på Pt. 1 var akustisk og nedstrippet har på Pt.2s blitt en typisk Robyn-hit; boblende, euforisk og sår, med den særegne kombinasjonen av gåsehudfremkallende nærhet og konstant driv.
Nettopp dette vedvarende og pulserende drivet er det mest gjennomgående og betegnende ved Body Talk Pt. 2. Med unntak av den akustiske avslutningslåta er det drøyt 30 minutter lange albumet ekstremt dansbart. Robyn flørter mindre med åttitallsinfluenser og mer med nittitallet og disko enn tidligere. Den pushende produksjonen er ekstremt effektiv – men bikker også over ved et par anledninger. «Love Kills» er mer hissende enn hektende, og den harde, elektroniske produksjonen kunne med fordel vært tonet ned et par hakk – særlig i partiene hvor Robyn synger; den spesielle stemmen og prangende beaten slår nemlig hverandre litt i hjel.
«Love Kills» vekker sammen med den noe skuffende Kleerup-produksjonen og albumets åpningslåt «In My Eyes» en følelse av at tre album på ett år er i overkant ambisiøst. Body Talk Pt. 2 er ikke like sterk som sin forgjenger. Den er jevnt over bra, men det er for langt mellom øyeblikkene som føles som popmusikalske åpenbaringer. Måten Robyns manende rapping glir over i et befriende refreng på «Include Me Out» må nevnes som et høydepunkt – det samme gjelder det lekne lydbildet på denne skivas klubbperle «Criminal Intent», men det er utvilsomt ikke denne skiva som skriver Robyn inn i pophistorien.
Robyn og Snoop Dogg liker å jobbe sammen; det hører man godt på»U Should Know Better». Resultatet er en låt som først og fremst er underholdende og vittig; særlig på det tekstmessige plan. Linjer som «You know my style’s revolutionary/Even the Russians know better than to fuck with me» vitner om en selvsikker og strålende popstjerne som er høy på livet, mens akustiske «Indestructible» viser en utilslørt Robyn som akkompagnert av et episk strykerarrangment slipper lytteren tettere inn på seg enn noen gang tidligere. Etter alle solemerker å dømme får vi denne låta i upbeat versjon når Pt. 3 slippes før jul; og det er forhåpentligvis ikke eneste grunn til å glede seg. Body Talk Pt. 2 føles nemlig aller mest som et mellomparti – den bobler hele veien, og bygger forhåpninger om et forløsende fyrverkeri av en popfest ved neste veikryss. Heldigvis er det ikke lenge til.
