Det kan godt hende jeg rett og slett ikke skjønner «greia». Men det seneste albumet til Jenny Hval (også kjent under aliaset Rockettothesky), Innocence Is Kinky, blir litt for mye av det gode. Eller litt for lite av det gode, om man vil. De svært spartanske arrangementene, kombinert med hennes stadig mer anmassende kjønnsorgansfokus, gjør albumet til hennes mest bleiknebba og ugjennomtrengelige så langt i karierren.
Konsertformatet, skal det vise seg, kler imidlertid flere av de mest transcendentale albumkuttene (eksempelvis «Oslo Oedipus» og «Give Me That Sound») betydelig bedre. Hjulpet av Hvals enestående figur (det hadde mildt sagt vært en opplevelse å tilbringe én dag bak hennes kranievegger) gjør disse sporene seg best som performance, fremfor studiomusikk.
Samtidig manes låtene frem av Hval og band – deriblant to på stryk og en tilbaketrukken gitarist med safarihatt – på et vis som ofte får dem til å virke som de blir til der og da. Slike illusjoner – om de skyldes overlegg eller ei – er sjelden noe å kimse av.
Men det skal ta omtrent halve konserten før Jenny Hval virkelig markerer seg på scenen og makter å lede an backingbandet. «Innocence Is Kinky» serveres i en dramatisk tapning som mildt sagt illustrerer 33-åringens fleksibilitet som sanger og låtskriver, før hennes oppfølgende komplimenter til publikum må «bringes ned på jorda av en låt om døden» («Death of an Author»). Det skal bli disse to som står igjen konsertens klimaks.
«Det er seks år siden sist jeg spilte her. Så nå er det ikke lenger skummelt. For meg, i hvert fall,» sier hun. Men den virkelig store helheten uteblir. Og det er jo gjerne sånt som skiller det over middels minneverdige fra det over middels interessante.
Kim Klev
