Det er absolutt ikke første gang First Aid Kit spiller på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, men mye har skjedd siden Klara og Johanna Söderberg sto på fjellets minste scene i 2009 da en naken gutt løp opp på scenen og «danset helikopteret». I år fikk de æren av å holde den årlige midnattskonserten på toppen av fjellet, og det ble en idyllisk affære å avslutte den første festivaldagen med harmonisk indie-folk mens sola senket seg over Norges eldste by.
Området foran Kastellscenen begynner å fylle seg opp i minuttene før konsertstart, og enkelte skvetter til når det plutselig strømmer kraftige dunkelyder ut av høyttalerne mens et bilde av et hjerte som dunker dukker opp på sceneskjermen. En veldig passende intro til låta «Rebel Heart», åpningssporet fra deres nyeste album Ruins, som ble sluppet tidligere i år til god kritikk. Ikke uventet er vokalene til Klara og Johanna klokkerene og harmoniske, men det er ingen engasjerende åpning vi får servert her. Heldigvis bygger det seg opp under avslutningspartiet, som glir naturlig over i «It’s a Shame», også fra Ruins. Den funker godt live og får det til å løsne både på og foran scenen.
«Er dere klare for en helvetes show?,» spør Klara på sjarmerende «norsk» før de fortsetter med to låter fra tredjealbumet Stay Gold. Tittelsporet blir et av konsertens høydepunkter. Når First Aid Kit først skal gjøre noe, så gjør de det ordentlig. Samspillet mellom dem og bandet sitter, og jeg kan bare anta at det ligger flerfoldige timer i studio og øvingsrom bak det jeg ser foran meg. Det idylliske bakteppet komplementerer det som skjer på scenen: et storslått musikalsk arrangement toppa med noe av det aller best jeg veit… en virkelig god trompetsolo. Her er det deilig å være.
I tillegg til en helt nydelig coverversjon av Kate Bushs «Running Up That Hill», fester også «Wolf» og «Fireworks» seg som noen av konsertens høydepunkter. Sistnevnte er min personlige favoritt fra Ruins og jeg ble ikke skuffa. Vokalprestasjonen til spesielt Klara, understreker låtas sårbare og relaterbare tema. Når hun synger «Why do I do this to myself every time? / I know the way it ends before it’s even begun» sverger jeg på at jeg aldri skal tulle med denne tingen kalt kjærlighet igjen.
First Aid Kit klarer å få det som er vondt til å høres fint ut, men det skal heller ikke herske noen tvil om at søstrene har tæl og ikke finner seg i dritt. Dette beviser de først og fremst gjennom fjorårets selvstendige singel «You are the Problem Here». «Vi er så lei av at vi som kvinner må gå rundt og være redde hele jævla tiden. Nå får det faen være nok. Hvorfor spør vi ikke voldtektsmenn hvorfor de gjør som de gjør, men voldtektsofre hva de hadde på seg eller om de drakk?,» sier Klara før hun drar frem elgitaren og røffer opp det ganske fløyelsmyke lydlandskapet som har lagt seg over Tønsberg. Det er forfriskende å se duoen i dette slaget og publikum er heldigvis enig.
Tidligere i konserten har de nemlig mista interessen for det som foregår på scenen når søstrene Söderberg prøver seg på en nedstrippa versjon av «Hem of Her Dress. Tanken bak fremføringen er kul, men det funker dessverre ikke her. Jo høyere Klara og Johanna synger, jo høyere snakker folk. Til det punkt hvor artisten selv må si ifra. Sånt synes jeg modig og på sin plass, men det skulle vært helt unødvendig i utgangspunktet. Når skal folk slutte å snakke så himla høyt på konserter?
Det er for så vidt ikke First Aid Kits feil, men det påvirker dessverre helhetsinntrykket. Det samme gjør gamle slagere som «The Lion’s Roar» og «Emmylou» fra andreplata til duoen. Selv om låtene i utgangspunktet er rolige, hadde jeg forventa mer energi her. Jeg får på en måte inntrykket av at de begynner å bli lei av å spille disse låtene live, noe jeg synes det er litt modig av meg å anta, men som jeg også skjønner hvis så er tilfellet.
Heldigvis er det så mye annet fint å hente fra katalogen og jeg opplever konserten i sin helhet som svært gjennomført og proff uten at det går på automatikk. Det er sjarmerende elementer som rolig headbanging og småprat over en lav sko som gjør at Klara og Johanna klarer å nå publikum, selv gjennom mer prating enn jeg skulle ønske.
Anna Nor Sørensen
