Slash & Friends, Quart
- Slash på scenen Quart 2009 (Foto: Thomas Søbstad, Lydverket, NRK)
Langt forspill mot intenst klimaks.
Mens Axl Rose la 17 års hardt arbeid ned i Chinese Democracy uten å leve opp til forventningene, står Slash fremdeles stødig som gitargud og ikon. To kjedelige plater med Slash’s Snakepit er lett tilgitt, mens salgssuksessen med Velvet Revolver er lett glemt. Samme hvor mye Slash gjester og tildels beriker andre folks plater, ligger gullet begravet hos Guns’n’Roses. Slash trenger ikke å bekymre seg for det så lenge han ikke forandrer noen ting; hatt, briller og de fantastiske gitarløpene som starter nesten stotrende før de trygt velter selvsikkert over oss. Seig vibrato og drøy sustain over noen av rockens aller beste gitartemaer. Slash ivaretar arven etter Jimmy Page svært godt.
Mens celebre venner står i bakgrunnen og venter, så er det lite annet enn Slash som er av betydning på konsertens seks første låter.
Jason Bonham har pappas logo på trommene og er så trygg som en familiebedrift bør være. John 5 er nok teknisk kapabel til å spille i ringer rundt Slash, men det er som kjent lite hensiktsmessig når poenget er å stå bredbeint og gnage lekre toner inn i granitt.
Vokalist Frankie Perez har noen heldige Paul Rodgers-aktige øyeblikk her og der; «Hair of the Dog» er fet, og Frankie behersker rollen som vokalist i Guitar Hero svært godt. Vi skal ikke til pubrockhelvete før Ronnie Wood sjangler inn på scenen.
I omtrent 15 minuter står alle på scenen og bedrar talentet sitt. Tangentmann Teddy Andrelis irriterende pianobaropptreden er kveldens aller dårligste idé. Ron forteller at Faces snart er gjenforent, og vi får en «Stay with Me» som duger.
Etter 15 minutter hektisk jukking på Slash er Fergie fremdeles ikke dømt for seksuell trakkasering, men tvert imot i gang med en knakende god versjon av Hearts «Barracuda». Hun kan synge, hun er gøyal, men hun bør kanskje slappe av litt. I stedet glemmer hun linjer på «Black Dog» og kamuflerer det godt med dårlig diksjon. Deretter vinner hun kveldens Amanda når hun hermer Axl gjennom «Sweet Child of Mine», snurrende med mikrofonstativet over hodet og nasal klang.
Til lyden av flysirener og med et vinnende smil, kommer kveldens redning stabbende inn på scenen. «I Love You Fuckin’ People» roper Ozzy, og lar «War Pigs» redusere kritiske anmeldere til syngende griser. Ingen kan spre kjærlighet som Ozzy Osbourne, Slash er en karismatisk fyr, men alle får plass inne i auraen til Ozzy. Instrumentet til Ozzy finnes det bare et av, og i kveld lyder det veldig godt. Slash spiller også lysende gjennom «I Don’t Know», «Crazy Train» og «Paranoid». John 5 gjør noen fine Randy Rhoads-soloer og vi sverger evig troskap til tung rock.
Når Ozzy takker for seg er det egentlig over. Selv om det var noen dødpunkt er høydepunktet såpass overlegent at det er lett å tilgi de mindre vellykkede delene av denne kvelden. Slash har dessuten briljert hele veien, det er aldri langt mellom høydepunktene fra hans hender. Forventninger er innfridd, bra kveld, stor opplevelse.
Jacob Krogvold
Dette spilte Slash med venner:
Immigrant Song (Led Zeppelin)
Highway To Hell (AC/DC)
Hair of the Dog (Nazareth)
Thunder Kiss ’65 (White Zombie)
Slash riffer Black or White (Michael Jackson)
Fall to Pieces (Velvet Revolver)
Slither (Velvet Revolver)
Nighttrain (Guns ‘n)
Honky Tonk Women (Stones)
Stay With Me (Faces)
Knockin’ on Heavens Door (Dylan)
It’s Only Rock’n’Roll (Stones)
Black Dog (Led Zeppelin)
Sweet Child of Mine (Guns ‘n)
Barracuda (Heart)
War Pigs (Black Sabbath)
I Don’t Know (Ozzy)
Crazy Train (Ozzy)
Paranoid (Black Sabbath)
Whole Lotta Love (Led Zeppelin)
Paradice City (Guns)
