Det beste av begge verdner eller kompromissets urinlunkne kunst? Dette er et spørsmål man bør stille seg når ulike sjangre surres sammen, slik tilfellet er når en av verdens største rappere og et reggaeikon-avkom og stjerne på egne bein forsøker å gjøre avstanden mellom New York og Jamaica mindre. Som på det afrosentriske og budskapstunge samarbeidsalbumet Distant Relatives, utgitt tidligere i år, blir svaret et rungende «tja».
Den Mulatu Astatke-samplende «As We Enter» sparker som forventet i gang konserten på fornøyelig vis, før «Nah Mean» og et knippe klassiske («If I Ruled The World») og mindre klassiske («Hip Hop Is Dead) Nas-låter pisker publikum innover mot en prematur ekstase. For det blir bare ikke like engasjerende når Damian Marley får boltre seg på egenhånd omtrent midtveis i konserten, og følelsen av en nedadgående kurve stagges først med en gnistrende versjon av «Dispear».
Du kødder ikke med låter som «Made You Look» og «Jamrock», og de kommer riktignok, sammen med andre høydepunkter fra Nas’ rikholdige, om enn ujevne katalog. Men de avløses litt for ofte av retningsløse prekener fra Distant Relatives, som bæres fram av et proft, men til tider noe gjøglete orkester.
Da er det helt greit at pappa Bob får runde av konserten, i form av allsang til «Could You Be Loved?». Det er lov å håpe at hordene av monumentalt drita ungdom tar med seg det glade budskapet idet de glassøyde raver videre innover i natta.
Marius Asp
