Florence And The Machine, Sjøsiden
Vel sto Florence And The Machine publikumsmessig i skyggen av samtidigspillende Wilco, men på scenen strålte de.
Florence Welch kom til Øya med et meget godt debutalbum i kjoleermene, og flankert av et maskineri bestående av blant annet en mannlig harpist og en allstedsværende trommeslager fikk da også hennes dramatiske pop vist seg fra sine beste sider på Øyas mest innklemte scene.
Kollega Marius Asp dro i sin albumanmeldelse frem Kate Bush-referansene, og disse kom også godt frem her; likheten er først og fremst en knusende nærværende stemme, og den lå også såpass langt fremme i lydbildet at man aldri dro i tvil hvem som eide scenen. Med sitt flammende røde hår og flaggermusaktige kjole ser hun mest ut som en krysning mellom Tori Amos og Cruella DeVil, og til tross for enkelte trommeloopsproblemer og anslag til rorbuvitsing, er det gjennom intense og storslagne fremførelser av debutalbumshøydepunkter som «Kiss With A Fist» og «Dog Days Are Over» at hun virkelig vinner publikum.
Konserthøydepunktet blir allikevel en spektakulær versjon av Fever Rays «If I Had A Heart», som faktisk også overskygger avslutningslåten- singelen «Rabbit Heart (Raise It Up».
Alt dette var mer enn nok til å overbevise alle tilhørere om at Florence And The Machine er Storbritannias sterkeste, nye røst (Bat For Lashes må herved se seg forbigått), og med denne karismaen og formidable musikalske formidlingsevne er dette en konsertopplevelse man bare må glede seg til å oppleve igjen.
Jørgen Hegstad
Flere bilder fra Øyafestivalen kan du se her
