Man kan – og bør trolig – si mye om Highasakite, et av landets mest populære popband de siste årene. Men lettsindig har sjeldent vært det første ordet jeg har grepet til i møte med musikken deres. Dermed er «Golden Ticket», andresingelen fra det kommende tredjealbumet Camp Echo, i seg selv en gledelig overraskelse.
Førstesingelen «Someone Who’ll Get It«, som kom tidligere i år, slo meg som en ikke altfor inspirert affære; veldig highasakitesk, men skjemmet av et lettvint og lett enerverende refreng. Det må dessuten sies at vokalist Ingrid Helene Håvik – bandets klart sterkeste kort, helt objektivt – tidvis trekker meg ut av henførelsen med sin karikerte og gloomy diksjon.
«Golden Ticket» domineres imidlertid først og fremst av nevnte frontfigur, i best tenkelige forstand. Verset dytter tankene mot William Orbits mesterlig boblende produksjoner for blant andre All Saints og Madonna på nittitallet (ispedd noen Dirty Projectors-aktige vokaltriller), mens refrenget eksploderer i EDM-leflende popeufori. Vokalen, den drivende motoren i sangen, er en uanstrengt kraftprestasjon – den formelig stinker av internasjonalt gjennombrudd.
«Golden Ticket»:
Når denne nærmest vektløse musikken møter en tekst som i beste fall må kalles ambivalent («there’s no more happy days» slås fast i første linje), oppstår det saker og ting jeg tidligere har savnet hos Highasakite.
Låttitlene fra Camp Echo, som kommer i mai – «My Name Is A Liar», «My Mind Is A Bad Neighborhood», «I Am My Own Disease» – tyder på at det lyriske tungsinnet er intakt. Jeg håper likevel «Golden Ticket» hinter om hvor kvintetten er på vei musikalsk.
Marius Asp