Skarpe lysstråler i rødt, lilla og blått skaper fargespill i de rektangulære brilleglassene til Amund. Han er 23 år og sitter hjemme på gutterommet i Stjørdal.
Klokken er 12 på formiddagen. Han har vært våken i over et døgn – helt siden den nye tilleggspakken i dataspillet ble lansert.
Intens knitring fra tastaturet sprer seg i soveværelset. Amund løfter hendene triumferende i været før han river av seg hodetelefonene. Han har nådd høyeste nivå i spillet og kan endelig legge seg til å sove.
Klokken åtte samme kveld står Amund opp igjen. Han setter seg foran den blinkende TV-skjermen og fortsetter å spille gjennom hele natten.
Denne gangen vet Amund at han må begrense seg.
En flukt fra virkeligheten
Amund var ti år første gangen han logget inn på datamaskinen for å spille World of Warcraft. Den fremmede verdenen med ildrøde drager og magiske vesener var forlokkende. To år senere hadde spillet blitt det eneste trygge holdepunktet i en uutholdelig hverdag.
Amund hadde ingen venner på ungdomsskolen og var ensom i hvert friminutt. De andre elevene lo av ham. Han gruet seg til hver eneste skoledag og det ble vanskelig for Amund å fokusere i skoletimene. Lærerne mente at han ikke presterte på nivå med sine klassekamerater. Til slutt ble han plassert i en klasse for elever med spesielle behov.
– Det var fullstendig feil og jeg følte at jeg ikke passet inn. De andre elevene på skolen lo av oss og pekte da de gikk forbi vinduet til klasserommet.
Ertingen eskalerte til mobbing og Amund gikk inn i en dyp depresjon. Han kjente seg unyttig og mistet etter hvert troen på seg selv. Dataspillet ble gradvis en større del av hverdagen og det ble en flukt fra det vonde i livet.
– Jeg ble helt knust og følte at jeg ikke var bra nok for samfunnet. Jeg mistet selvtilliten og rømte til en annen verden. Det ble den perfekte flukten.
Amund sluttet etter hvert å møte opp på skolen. Han hadde blitt hektet på mestringsfølelsen han fikk av å spille. Det ble et trygt alternativ til den vanskelige skolehverdagen.
Låste seg inne
Spillet ble viktigere enn det virkelige livet. Amund isolerte seg i hybelen hos foreldrene i Stjørdal. Det var alltid en ny level han måtte fullføre eller et nytt oppdrag som skulle gjennomføres.
– Jeg hadde plutselig en verden der jeg følte at jeg oppnådde noe, selv om jeg ikke gjorde det. Det ble en illusjon av at jeg gjorde noe viktig. I spillet kunne jeg bli sterkere og jeg mestret oppgavene. Noe jeg aldri følte at jeg fikk til i det virkelige livet.
Han tilbrakte hvert eneste våkne minutt i fantasi-universet. Samtidig kjente Amund på en voksende angst for å møte andre mennesker. Frykten for å bli fordømt hindret ham i å bryte ut av det usunne mønsteret. Han låste seg inne i 2010 og våget seg ikke ut på flere år.
– Spillet var det eneste som ga meg lyst til å leve da jeg ikke hadde venner eller noe å gjøre i det virkelige livet. Det var det eneste som ga meg glede. Jeg buret meg inne og isolerte meg for å spille.
Store deler av ungdomstiden levde Amund i total isolasjon fra lokalmiljøet. Livet bestod av å spise, spille og sove. Han var også for engstelig til å snakke til de andre spillerne i World of Warcraft.
– Jeg var så utrolig usikker på meg selv. Selv om jeg gjemte meg bak en skjerm og ingen kunne se meg så turte jeg ikke skrive eller snakke til de andre.
Små skritt
Amund spilte hver eneste dag bak lukkede dører. I flere år lyttet han i stillhet til de andre spillerne som ropte engasjert inn i mikrofonene. Gradvis lærte han seg å mestre de vanskeligste oppgavene og en gruppe spillere inviterte han inn i en allianse.
Etter noe måneder begynte han å prate inn i mikrofonen. De andre spillerne ble sjokkert over å høre stemmen til Amund for første gang, men han ble umiddelbart en del av gjengen. Amund kjente at han endelig var en del av et fellesskap der han kunne være seg selv.
Opplevelsen av å være ønsket ga han mot til å utfordre frykten for å møte nye mennesker. Han startet med å gå korte turer i nabolaget. I begynnelsen var han kun utenfor rommet sitt på kveldstid. Så møtte Amund en tidligere bekjent gjennom spillet som også bodde i Stjørdal. Det nye vennskapet gjorde at han begynte å være sosial utenfor spillverdenen.
Samtidig fikk han hjelp av en psykolog til å håndtere de vonde tankene fra barndommen og gjennomgikk behandling for depresjon med forebyggende medisiner.
Dataspill ble redningen
Livet hadde fått en ny mening, og for første gang på lang tid fant Amund glede i andre opplevelser enn å spille. Han fikk flere venner og en kjæreste gjennom World of Warcraft. Turer i skogen, sosialisering med venner og arbeidsdager på en fabrikk ble en del av en helt ny hverdag.
Amund spilte fortsatt daglig, men nå hadde han overskudd til å komme seg ut av hybelen.
– Spillet har hjulpet meg mye. Jeg er ikke lenger redd for å snakke med eller møte nye folk. Det er mulig å komme seg ut i verden igjen selv om man har vært isolert i lang tid. Jeg hadde det ordentlig bra en periode. Jeg var på arbeidspraksis, hadde kjæreste og følte meg bra.
Han meldte seg også på sesong 2 av «Jeg mot meg» for å dele sin historie som spillavhengig. Amund følte at alt i livet var under kontroll.
Så sluttet han å ta medisinene sine.
Tungt deprimert
– Det var så tungt fordi jeg følte at jeg hadde absolutt ingenting igjen. Det var ikke annet i hodet mitt enn at jeg ikke ønsket leve.
Tross kontakt med psykolog og lege ble den murrende følelsen av selvforakt igjen en del av hverdagen. Nok en gang isolerte han seg hjemme, men denne gangen sluttet han også helt å spille.
– Plutselig ble jeg «svart-deprimert». Jeg så ikke vitsen med å gjøre noe og jeg hadde ikke glede av noe. Hva er vitsen med å stå opp? Spørsmålene ble altoppslukende og jeg følte meg ubrukelig. Jeg hadde ikke oppnådd noe i livet.
En lammende følelse av å være verdiløs hindret han i å komme seg opp om morgenen. Dagene tilbrakte han hjemme i sengen, uten kontakt med andre enn foreldrene sine.
– Jeg tok til slutt kontakt med en venn som lyttet og ga meg råd. Det ble redningen. Jeg forstod at det fantes flere muligheter der ute enn det livet jeg levde.
Utveien
Amund stryker håndflaten over en forgylt pakning med uthevet sølv-emblem og klemmer den tett mot kroppen. Han har nettopp kjøpt en fysisk samlerutgave av det nye World of Warcraft-spillet. Øyelokkene er tunge etter å ha spilt hele natten, slik han ofte gjorde da han var yngre. Nå skal han snu døgnet.
– Jeg ønsker at andre som har det som meg skal vite at det er håp, og at det aldri er for sent å endre et usunt mønster. Det er ikke noe poeng å slutte å spille. Det gir mye glede, men det er kun bra i moderate mengder.
Amund vet at den overdrevne spillingen og unaturlige døgnrytmen har bidratt til de depressive periodene. Noen dager faller han tilbake i det gamle mønsteret, men han har lært seg ulike mentale verktøy for å håndtere vanskelige tanker.
– Depresjon er en reell sykdom og du må helbrede hjernen din til den er frisk igjen. Dagslys, rutiner og en aktiv hverdag er kjempeviktig. Det er også avgjørende at du ikke holder problemene inne i deg.
I dag er livet til Amund mer stabilt. Han har begynt på medisiner igjen og har kontakt med venner, kjæreste og familie. Han er ikke lenger redd for å gå ut døren eller snakke om problemene.
– Jeg har energi til å prate med folk, møte nye mennesker og komme meg ut. Jeg har også overskudd til å sitte og game hele dagen, selv om det ikke alltid er så bra. Men det er viktig for meg. Alle trenger å finne en mening i hverdagen og når du finner noe å leve for så må du aktiv oppsøke den. Jeg håper jeg kan finne en jobb der jeg kan bruke lidenskapen min.
Trenger du noen å snakke med?
Ta kontakt på Mental Helses nettjeneste på www.sidetmedord.no eller telefon 116 123.
