Sleigh Bells: Treats
[Mom + Pop / N.E.E.T.]
Du har glemt dem om noen måneder, men i sommer lager de verdens beste fest.
I denne nye mediehverdagen kan det virke som om band i enda større grad enn tidligere er villige til å hoppe på trender som man ser kan få en viss suksess. Etter at No Age hadde suksess med sin SST-hermende fuzzpunkformel har man det siste året kunne telle titalls slike band kun fra Brooklyn, og det samme gjelder den nye trenden med å pakke inn sekstitallets girlgroup-pop i hule, støyende lydbilder (Dum Dum Girls, Vivian Girls, Best Coast osv osv). Det er lett å spå at svært få av disse bandene overlever årsskiftet, og det er kanskje like greit, jeg gidder ihvertfall ikke bruke tid på et tenkt tredjealbum fra Times New Viking.
Duoen Sleigh Bells famler minst like mye etter tidsånden som alle andre unge band fra New York om dagen, forskjellen er vel egentlig at de spiller opp til en kraftig fyllefest i stedet for en kodein-konvensjon på Union Pool. Det høres ut som om Derek Miller og Alexis Krauss tenker «dersom vi skal være glemt og oppløst om et halvår, så skal vi for helvete spille som om dette er vår siste kveld sammen», og lyden av dette gjør Treats til det morsomste festsoundtracket i sommer.
Det er fuzzstøy, roping og hiphop-inspirerte beats som rår i Sleigh Bells’ lydbilde; mest av alt høres de ut som en blanding av M.I.A. (hvis plateselskap står bak denne utgivelsen), The Go! Team (apropos band som har gått i glemselen) og Rage Against The Machine (bare hør siste tredel av ”Infinity Guitars”)
[youtube O–uJVyD07I]
Riff-festen ”Riot Rhythm”, nydelige ”Rill Rill”, vanvittige ”Straight A’s” og ”Tell ’Em” er blant de morsomste på denne halvtimeslange fuzzfesten, og når den er over setter du på platen igjen og gir blaffen i at du har glemt hva bandet heter før høsten er over.
Jørgen Hegstad
