Det er ikke alltid like enkelt å forstå seg på britene og deres musikksmak. Ta Foals, Oxford-kvintetten som gradvis blitt et av de største indiebandene i hjemlandet sitt det siste tiåret.
Det er i utgangspunktet lite ved bandets like deler matematiske og dansbare postpunk-funk som skulle tilsi verdensherredømme. Men svære har de like fullt blitt, og det skyldes etter sigende hovedsaklig gruppens betydelige evner i levende live.
Sånt gir grunn til forhåpninger på Øya siste dag. Og den nærmest sabbathske «Snake Oil» fra sistealbumet What Went Down sparker ganske riktig i gang ballet på hardtslående vis. Men åpningslåten blottlegger samtidig Foals’ største kunstneriske akillehæl – fraværet av en virkelig god melodi inni den velspilte og tidsriktige boblen av lyd.
Den vesle frontmannen Yannis Philippakis er nede blant takknemlige publikummere foran scenen allerede under tredjelåten, og han skal ha for å stå på gjennom konserten. «We brought you the British weather», unnskylder han seg før det befriende avbrekket «Spanish Sahara», som sammen med «Mountain At My Gates» utgjør et av ikke altfor mange låtmessige høydepunkter.
Etter endt tørn er det klart at Foals er over gjennomsnittlig habile og potente musikere. Men etter tre kvarter i selskap med bandet og deres blodfattige, jeansreklameformaterte rock, skjønner jeg fortsatt ikke en døyt av appellen.
Marius Asp
