Født leder

Om du blir leder eller ikke kan urettferdig nok være avgjort allerede før du blir født.

Mange av de som styrer i samfunnet vårt er nemlig overraskende like, forteller professor Jan Ketil Arnulf ved BI.

Undersøkelser viser følgende:

En typisk, norsk leder er en 52 år gammel mann fra Oslo vest eller Bærum med utdanning fra NHH, NTNU eller BI. Han stemmer Høyre, tjener tre millioner kroner i året og digger sykling, skigåing eller begge deler.

Kjenner du deg ikke igjen? Fortvil ikke, løpet er ikke kjørt helt ennå.

Arnulf har i dag stilt elevrådsstyret ved Mysen videregående skole opp bak en strek i asfalten.

Tre jenter og fem gutter skal være med på et kappløp hvor førstemann- eller kvinne i mål rett og slett har flest av kjennetegnene til en leder.

Arnulf kaller det «elitekjennetegn». Det er ikke noe du kan jobbe deg frem til med tid eller kunnskap, dette er ting du er tildelt allerede ved fødselen.

Anledningen er TV-serien F-ordet på P3, hvor Ulrikke Falch skal gjøre unge oppmerksomme på manglende likestilling i samfunnet vårt, og kamper det fortsatt er verdt å ta.

– Hvem av dere er det som har vokst opp med mange bøker hjemme? Spør han elevene.

Den som kjenner seg igjen i påstanden får gå ett skritt framover. Sånn har seks av elevene allerede fått et forsprang i lederkappløpet, uten å ha lagt inn noen særlig innsats for det selv.

– Hvem har reist på utenlandsferie hvert år?

Fire elever tar ett skritt fram.

– Hvor mange av dere har hytte?

Tre elever rykker fra de andre.

Arnulf har forsket mye på elitekjennetegn og ledere, som professor ved institutt for ledelse og organisasjon på Handelshøyskolen BI.

Arnulf forteller at det ser ut til å være en tendens at det ansettes lederlignende personer til lederstillinger.

Det vil si folk som ligner ledere vi har sett og hatt tidligere.

Fordi arbeidsgiverne prøver å gjøre et «trygt» valg, tror Jan Ketil at de ender opp med å velge personer til lederstillinger som har «utvendige kjennetegn på suksess».

– Har én lykkes, vil jo også kopien av den sjefen lykkes.

Blant kjennetegnene Arnulf og kollegene har funnet fram til, er både utseende, etnisitet, seksuell legning og språk med på å avgjøre om du når toppen.

For eksempel ser det ut til at høye, pene, heterofile personer har lettere for å klatre til topps, enn de som er lave, overvektige, mindre attraktive eller homofile.

Det er også flere ledere som snakker en ren, standard østlandsdialekt, enn antall ledere som snakker andre dialekter.

Man skal imidlertid være obs på at elitekjennetegn kan endres over tid, sier Jan Ketil.

– For noen år siden var det kult å sykle Birken, men ikke kult å spille sjakk. Det har Magnus Carlsen gjort noe med.

Men noe forandrer seg likevel ikke.

– Det sentrale er likevel vår begrensede evne til å oppfatte andre mennesker. Vi tillegger folk kvaliteter på grunn av kjennetegn de har fått, som ikke sier noe om deres egne kvaliteter. Akkurat det forandrer seg neppe.

I kappløpet mellom elevrådsrepresentantene ved Mysen videregående skole, er resultatet ennå ikke avgjort. Men det er før Jan Ketil kommer med siste kommando.

– Ta tre skritt frem, dersom du er mann.

Elevene kikker nølende på hverandre, før guttene begynner å gå.

– Hva fader, kommer det fra jenta som nå har havnet helt bakerst i løpet.

Arnulf ler, før han legger til med en alvorlig tone;

– Enda tror jeg faktisk at de tre skrittene er litt lite.

Statistikken viser at omtrent to av tre ledere i Norge er menn.

Blant topplederne er andelen enda høyere; Menn sitter på flere enn tre firedeler av stillingene.

Mange kvinner ender oftere opp med familieforpliktelser fremfor karriere, men noen av dem som ønsker å nå toppen møter også på mange hindre.

Mannlige ledere har nemlig en tendens til å dele ut toppstillinger til andre menn.

Og det er ikke den eneste motstanden kvinner møter på karrierestigen.

I en eksperimentell undersøkelse utført av Tarje Gaustad og Ketil Raknes ved Markedshøyskolen i Oslo i 2015, ville forskerne se på hvor ulikt folk oppfatter mannlige og kvinnelige ledere.

I undersøkelsen fikk hundre norske studenter lese en historie om en suksessfull karrierejeger. Den ene halvparten fikk lese om en person som het Hanna og den andre halvparten fikk lese om Hans.

Bortsett fra navnet var historiene helt like.

Etter å ha lest historien, fikk studentene svare på noen spørsmål. De var knyttet til hvor godt de likte personen de leste om, og resultatene var tydelige:

Studentene likte Hans bedre enn Hanna, til tross for at historiene var helt like.

– Du hører mer på en mann som gir deg ordre, enn en kvinne.

Det sier en elev når vi spør hvilket kjønn som egner seg best til lederrollen.

– Jeg vil si at kvinner kan være flinke til å lede, men at en mann gjør seg best i en lederstilling i et stort selskap, for eksempel, fordi sånn som samfunnet er i dag så får mannfolka mer respekt enn kvinner.

Da NRK spurte norske ungdommer mellom 16 og 19 år, var 50 prosent litt, eller helt enig, i at mannlige sjefer blir mer respektert enn kvinnelige sjefer. (Undersøkelsen viser at både guttene og jentene mente dette, jentene i noe større grad).

– Det kan være et problem for folk å ha en kvinnelig sjef fordi de ikke ser opp til sjefen på samme måte som om de hadde en mannlig. Kvinner er ikke like barske og strenge i stemmen som en mann kan være, sier en elev.

Jenta som har havnet sist i karrierekappløpet til Jan Ketil Arnulf, har nå blitt litt streng i stemmen.

– Jeg vil jo si at jeg er like godt egna til å bli sjef som han som står forrest, sier hun og peker framover.

Arnulf understreker at kjennetegnene som har flyttet dem nærmere målstreken, er ting elevene ikke kan noe for selv.

– Dere har ikke laget bøkene hjemme, dere har ikke bestemt hvor dere kommer fra, hvilket kjønn dere har, eller hvor høye dere har blitt. Alt dette har dere bare blitt utstyrt med.

En person som har mange elitekjennetegn vil ha et fortinn i kampen om topplederstillingen, påpeker Jan Ketil – men det betyr ikke at andre ikke har en sjans.

– Det er ikke alltid de som kommer til dekket bord som gjør det best.

En av elevene i kappløpet «mangler» mange av elitekjennetegnene til Jan Ketil, men har likevel ikke mistet troen på at han kan nå langt.

– Det er jo urettferdig, men da sitter jeg igjen med mer når jeg først når målene mine. Jeg har jobba hardere. Min personlige utvikling som leder- og mine egenskaper baserer seg ikke på det mine foreldre gjør. Jeg har bygget meg selv som person.