Øya-aktuelle Mikhael Paskalev avslutter sommeren med et flunkende nytt album. Ut ifra Heavys allerede utgitte singler å dømme, er lekenheten skrudd opp, samtidig som det hele fortsatt føles veldig tro mot artistens lydbilde fra forrige plate What’s Life Without Losers. Heavy utfordrer dermed forventningene våre ved å gi oss mye overraskende snadder.
Paskalev har brukt tida godt, og har sammen med co-produsent Joe Wills hentet fram nye uttrykk og virkemidler fra verktøykassen. Gitaren er satt på sidelinja og bassen er i spotlighten på plate nummer to. «Witness» står som sterkeste singel, med albumets mest fengende bassbaserte bridge, samtidig som den dyrker 70- og 80-talls-klangen som preger flere av låtene.
Alene står de fleste låtene sterke. «Jet Plane» introduserer delikat at Paskalev har blitt sjarmert av heftig synthbruk, som forøvrig bekreftes i den kjemperare «Burn». Sistnevnte stiller faktisk som en av mine personlige favoritter nettopp fordi det er det mest quirky jeg noensinne har hørt av Paskalev. De siste minuttene av «Burn» avsluttes med et fantastisk speisa synthensemble som minner om enda rarere Ariel Pink og Connan Mockasin. Det kan dog bli litt for mye av det gode.
Heavy fremstår som et pluralistisk resultat etter fire år med utprøvinger og lange frem-og-tilbake-diskusjoner i studio mellom Paskalev og Wills, hvor de konstant har endt opp med kompromisser. Kanskje var det ikke ment som et fullverdig konseptalbum, men det savnes kontinuitet mellom låtene for å komme seg opp på femmeren. Gjennomgående skriker plata ut assosiasjoner fra Full House til Ariel Pink og avslutningsvis med The Black Keys. Heavy ender som et sammensurium av alt Paskalev hadde lyst til å teste ut. Det er uten tvil en plate å sjekke ut, men ta gjerne pauser under akten.
Marit Johansen
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=oNkY_5ZXk9g]
