Noen ganger trenger man litt ekstra tid som anmelder – verket som skal veies og vurderes viser seg rett og slett for avansert til å prosesseres ordentlig i løpet av de par dagene som vanligvis er tilstrekkelige. Og om det er et album som fortjener noen ekstra runder i skolten før dommen avsies, er det Blonde, Frank Oceans nesten parodisk imøtesette oppfølger til den fire år gamle nyklassikeren Channel Orange (og miksteipen Nostalgia, Ultra, som jeg personlig setter enda høyere).
Etter år med venting, pirring, tålmodighetsprøvelser og skrantende håp skjedde det endelig noe i forrige uke: 28-åringen avsluttet Def Jam-kontrakten sin med det «visuelle albumet» Endless, og hakk i hæl fulgte Blonde (som altså offisielt heter Blonde, tross den maskuline skrivemåten på omslaget), sammen med magasinet Boys Don’t Cry, som ble distribuert via popup-sjapper i Los Angeles, New York, Chicago og London.
Du har muligens lest en del om albumet allerede, og mye av det stemmer: Ja, sangene er gjennomgående spartanske, eksperimentelle, gitarbaserte og i stor grad trommeløse. Nei, det forekommer ingen umiddelbare hits blant de 17 sporene. Og ja: Det låter såpass levende og rikt skrudd sammen at den utvidede ventetiden føles berettiget.
På sitt beste er nemlig Blonde regelrett overveldende. I den dempede og sakrale enden av skalaen stikker ensomhetsmeditasjonen «Solo», gospelsvøpte «Godspeed» og Beatles-samplende «White Ferrari» seg ut som spesielt nydelige. Men vel så befriende er det når han herjer med oss lyttere, som på bråkebøtta «Pretty Sweet» og eskalerende «Sigfried». Prominente gjester bidrar i hopetall, fra Beyoncé via Kendrick Lamar til Radioheads Jonny Greenwood, Jamie xx og James Blake, selv om det egentlig kun er André 3000 som stikker seg ut («Solo 2»).
Tekstene utgjør fortsatt et viktig anker, og igjen er det rus, frakobla sex og jakten på genuin intimitet under den kaliforniske sola (og månelyset) som opptar ham. «I wanted that act right in Colorado that night/ I brought trees to blow through, but it’s just me and no you/ Stayed up ’til my phone died, smoking big, rolling solo» kan stå som et eksempel på hva han er i stand til rent lyrisk.
Selv etter å ha levd med dette albumet på øret i en uke nå, fins det øyeblikk og valg her jeg ikke umiddelbart hører storheten ved. En ting er den pussige Facebook-snutten som fortelles på sjarmerende snøvleengelsk av den franske produsenten SebastiAn, mens avsluttende «Futura Free» ramler sammen i et kaotisk feltintervju som oppleves oppløsende framfor opplysende. Av og til føles lyder, stemmer og brudd i musikken nærmest som sabotasje.
Men disse innvendingene peker samtidig på et annet viktig poeng ved Frank Oceans kunstneriske praksis – han er (minst) like mye en indieartist som en r&b-sanger eller aspirerende popstjerne. Og ambisjonen hans er åpenbart å snekre sammen musikalske matrjosjka-dukker som lar seg skrelle, utforske og nyte over lang tid. Vel, oppdrag vel utført.
Marius Asp
