Spørsmålet om hvorvidt musikk påvirker ungdom er omtrent like gammelt som populærmusikken. På 1950-tallet fryktet mange hvite amerikanere at rock ‘n’ roll spredde fargede verdier og usømmelige hoftevrikk, på 60-tallet fryktet man at Beatles og Doors spredde langt hår og dop, mens på 80-tallet var man redd Ozzy og Alice Cooper spredde død og fordervelse. På 90-tallet var det grunge og selvmord, black metal og kirkebranner – og gangsterrap og krim.
I mai i år blusset debatten opp igjen, mellom kulturminister Trine Skei Grande (V) og Aps Jan Bøhler. Det starta med at Bøhler laget rapvideoen «Bare Glem Det».
Kristiansand er et område de færreste forbinder med kriminalitet – eller gangster-rap, for den saks skyld. Likevel var denne typen musikk en klar inspirasjon for Barnevernsbanden, som satte byen på hodet. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
– Vi trenger et alternativ til gangster-rap som mange unge har på øret. Den blir dessverre mer og mer voldelig og oppfordrer til å drepe, skyte og voldta, sa Jan Bøhler til NRK etter utgivelsen.
Den rappende politikeren uttalte til Groruddalen Avis at grove raptekster var et underkommunisert problem, og la til: «Rus er ett av svarene, men det andre som kommer opp oftest er faktisk gangster-rappen.» Bøhler ble slakta av Norges kulturminister.
– Dette er en ekstremt gammeldags tankegang som jeg trodde vi var forbi. Når du forteller en ungdomsgenerasjon at det de liker, er dårlig og negativt, så sier du også til de ungdommene at de er dårlige og negative, sa Grande til Dagsavisen.
Venstrelederen mente at Bøhler gjorde avstanden mellom voksne og ungdommene større, og at kriminaliteten skyldtes utenforskap og manglende integrering.
Samtidig, et sted langt unna Groruddalen, sitter det en ung rapper som mener noe helt annet.
Fra fengsel til Instagram
Blikket flakker, lett stressa, i gågata Markens i Kristiansand. Det er november 2017, og det har bare gått noen få uker siden Emil (23) slapp ut etter 50 måneder i spanske og norske fengselsceller. Det er mye han har måttet lære seg, som hvordan man bruker en smarttelefon – og hva Instagram og Snapchat er for noe. Likevel er «soningsskader» det mest problematiske, sier han.
– Jeg merka det veldig når jeg gikk i Markens midt på dagen. Jeg følte jeg ikke fikk puste, kjente angsten, svette i hendene og høy puls. Det var fryktelig uvant med så mange mennesker og nye fjes.
I en alder av 23 år har han allerede levd et liv. Emil var 14 år gammel da vennegjengen hans ble døpt Barnevernsbanden av mediene. I 2010 sto tenåringsgjengen for over 1000 lovbrudd på få måneder, deriblant 20 væpnede ran mot busser, bensinstasjoner og banker.
– Hvor mange lovbrudd jeg er tatt for? Jeg tror ikke det er helt oppe i 100, men mange. Jeg har ikke telt.
Etter drøye fire år i fengsel ble Emil en fri mann i fjor høst. Det tok en stund før han skjønte greia med smarttelefoner – han hadde jo aldri hatt noe sånt før. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Da Emil som 12-13 åring gikk fra å kjøre rulleskøyter til stjålne biler, ble moren rådløs. Hun ringte barnevernet, og var først letta over å kunne «få hjelp fra systemet». Lettelsen gled snart over i frustrasjon og frykt. Barnevernsinstitusjonene var fylt av andre ungdommer som var i ferd med å skli ut. Emil var med på tjuvraid i stjålne biler, på kryss og tvers av Sørlandet.
– Vi ville ikke skade noen, men det var fryktelig spennende å kjøre biler fort. Og så kom det mer og mer rus. Særlig kokain. Og pillekjøret. Jeg klarte heldigvis å holde meg unna det der.
Emil husker godt den første dagen han ble flyttet til akuttinstitusjonen Furukollen i Arendal.
– De ga meg en stasjonær-pc med skytespillet Counter-Strike og fire album med gangsterrap – og låste meg inne, hevder 23-åringen.
– De leda oss ikke akkurat rett vei, eller kom med det beste budskapet for oss som ikke hadde ferdigutvikla hjerner. Vi var jo impulsive barn og unge.
Da instansene i Kristiansand omsider klarte å samarbeide om å stoppe barnekrimbølgen i 2010, inngikk Emil en avtale for å slippe mer institusjon. Han flytta til faren sin i byen Eldorado, nord i Argentina, på grensa mot Paraguay. I nesten to år jobba han som gartner i byen med det velklingende navnet.
– Vi hadde enormt mange eksotiske planter i drivhus, designet hagene i rike områder, og fikk godt betalt, men ingen forsto musikken min der. Eller språket, heller ikke engelsk, og spansken min var ikke så god da. Den har blitt det nå, av andre årsaker.
Som 18-åring flytta Emil hjem igjen til Norge for å satse på hiphop, under artistnavnet Belizio Spliffio. Kort tid seinere var han tilbake på gamle spor. Under en ferietur til Spania sommeren 2013 ble han, sammen med tre andre nordmenn, arrestert og sikta for ran og kidnapping, med en strafferamme på 14-17 år. Han fikk en dom på seks år, etter å ha tilstått.
– Det som skjedde var ren idioti. Jeg kan si at jeg angrer veldig og sånn, men jeg kan ikke gå tilbake og være etterpåklok. Men det jeg kan gjøre, er å lede ungdom den rette veien.
Etter 20 måneder ble han overført til Åna fengsel på Jæren.
I april 2015 fikk Emil, i likhet med flere andre fanger, komme hjem til Norge. Faksimile: Fædrelandsvennen
Det første han så på celledøra var navnet til kompisen Glenn. Sammen fikk de to muligheten til å lage musikk i fengselet. Likevel savna han det beinharde livet bak spanske murer.
– Det første året jeg var på Åna savna jeg Spania. Til slutt ble andre innsatte irriterte og sa til meg «slutt og snakk om Spania hele tiden». Det er da du viser skikkelig soningsskade, når du savner et annet fengsel. Du husker ikke hvordan livet i det fri var.
Det har gått et år siden han slapp ut fra fengslet. Som mange andre eks-innsatte lever Emil tilsynelatende et liv i limbo mellom det lovlydige og lovløse. Men året har også gitt mange oppturer. Under artistnavnet Belizio Spliffio har han blitt spilt på på National Rap Show på NRK P3, han har de siste månedene hatt flere konserter, blant annet med Joddski, og nå kommer den første EP-en.
Selv om det ikke alltid er like lett å produsere musikk når du i blant henger i brokete miljø.
– For en stund siden beslagla politiet en minnebrikke som lå i en razzialeilighet. De trodde sikkert det var masse skumle greier – men det var musikken min!
Penger og gullsmykker
Emil har sin teori på hvorfor barnevernsbarna i Kristiansand på få måneder gikk fra nasking og hasjrøyking til å bli tunge kriminelle som rana busser og bensinstasjoner med pistoler.
– For oss handla det om penger. Vi måtte hele tiden ha penger. Det var der krimmen kom inn i bildet, sier han.
Han er også overraskende tydelig på hvor inspirasjonen kom fra.
– Vi ville ha penger, gullsmykker, fete sko og tøy, sånt vi så på filmer, og særlig fra gangster-rappere i musikkvideoer. Da vi som unge fikk se en haug med hvitt pulver på bordet i videoer, ville jo vi ha mye av det samme, sier Emil.
Tror du gangster-rap kan føre til kriminalitet?
– Det er med på å påvirke valgene unge tar. Spesielt når de ikke får hjelp til å se det store bildet og det egentlige budskapet i mye av musikken.
Han husker blant annet at spesialskolen som tre av «bandemedlemmene», Glenn, Alini og Emil, gikk på, viste Notorious-filmen fra 2009 – som gjenskaper den dødelige feiden mellom gangster-rapperne Notorious B.I.G. og 2Pac.
– Man føler den musikken man kan relatere til, sier Emil. Nå vil han satse på hiphop-karrieren. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
I Ringerike fengsel sitter Glenn, som er enig i at musikken inspirerte. Han soner en dom på sju og et halvt år for grov vold. Som 15-åring hadde han hele 125 anmeldte forhold på rullebladet.
– Som tenåringer så vi på rappere som alltid hadde våpen, marijuana og smykker og sånt. Jeg har alltid vært fascinert av det. Som 14-åring kjøpte jeg min første pistol, en Glock 17, sier Glenn.
Kort tid etter var Glenn og Emil med på en vill biljakt langs E18 gjennom Vestfold, der 14-årige Glenn kjørte den stjålne bilen i en snittfart på 167 kilometer i timen, etter et tyveriforsøk. På anlegget i bilen spilte tenåringene Method Man og Redman, med låter som «Got To Have It», «Cash Still Rules/Scary Hours» – og Chamillionaire med superhiten «Ridin’»:
Police pull up right behind and it’s in his throat (…)
Patrolling and tryin’ to catch me ridin’ dirty
2Pac, Biggie, Wu Tang og andre gangster-rappere har også lang fartstid som svært populære blant velsituert ungdom på Oslos vestkant.
Så kan man jo fortsette å spørre seg hvorvidt musikk og videoer kan føre til kriminalitet.
Visste ikke at min sult kunne bli farlig,
og skulle gjør min mamma trist.
Æ forguda MTV-gangstere,
og ville bli en anarkist.
Belizio Spliffio
