Kiss: Sonic Boom
[Kiss Records/Roadrunner/Warner Music]
Kiss gjenskaper lyden og følelsen av et band i sin ungdoms vår, men ”Sonic Boom” er like lett å glemme som det er å like.
I slutten av august dukket Kiss’ første nye låt på 11 år, ”Modern Day Delilah”, opp på nettet og på radiostasjoner over hele verden. Selv kom jeg over den litt tilfeldig på P3s eget Pyro. Jeg opplevde nærmest gledessjokk mens jeg satt og gjorde mitt fornødne og en ny tung, rå og inspirert Kiss-låt strømmet ut av den lille baderoms-radioen min.
”Delilah” åpner Kiss’ første album siden det ganske mislykkede ”Psycho Circus”, gitt ut etter comeback-runden på 90-tallet. Den forblir en sterk singel, også etter at man er blitt klar over dens direkte tyverier fra Pearl Jams ”Even Flow”.
Ace og Peter-erstatterne Tommy Thayer og Eric Singer har åpenbart klart å tenne musikkgløden i Paul og Gene igjen. Stanley har satt seg i førersetet og har laget reglene (han produserer og ingen eksterne låtskrivere bidrar) mens den vanligvis så business- og sexopptatte Simmons har begynt å skrive låter igjen.
Det har resultert i et ”Sonic Boom”-album som oser av overskudd og spilleglede. Og i et Kiss i nonsens-fri form som ikke kaster bort tiden i ønske om å gjenskape fortidens magi. Coveret er laget av den samme illustratøren som stod bak “Rock and Roll Over” i 1976, og mange av låtene minner mistenkelig om gamle Kiss-låter.
”Russian Roulette” er en erketypisk Gene-låt i midtempo. Mannen med $ i øynene, forsøker å finne tilbake til den Gene vi alle elsker, med vandrende basslinjer, lat, småsexy eleganse og uforlignelig coolness i vokalen. Det låter ganske fint, men når ikke akkurat ”Goin’ Blind”-nivå.
”Never Enough” er erketypisk Paul. Han strutter selvsikkert og hardt arbeidende på rock’n’roll-barrikadene, og siterer sin egen klassiker ”King of the Night Time World”. ”Yes I Know (Nobody’s Perfect)” er nok en Gene-låt som snytt ut av en av 70-talls skivene til Kiss, men er blek i forhold til låtene den forsøker å ligne på, ”Ladies Room” og ”Plaster Caster”.
”Stand” er Paul i patrotisk-sentimentalt anthem-slag. Det varmer å høre de to S’ene synge sammen, og allsangen vil ljome når denne spilles på framtidige konserter.
Sånn går det slag i slag gjennom elleve låter. Singer og Thayer får synge på hver sin låt, hvorav førstnevnte kommer best ut av det på ”All For The Glory”. Avsluttende ”Say Yeah” er kanskje platas aller mest fengende, med et refreng som ber om høyt volum, øl på bordet og samhold Kiss-brødre i mellom.
De fleste klassiske Kiss-elementene er tilstede på “Sonic Boom”. De store refrengene, riffingen, den enkle, basiske rock’n-roll-holdningen og en iboende vinnervilje. Paul Stanley er i besittelse av en av de aller største verktøykassene i klisjerock-klassen, og med Singer og Thayer på arbeidslaget, er bandet mer treffsikre rock-håndverkere enn de har vært siden ”Revenge” tidlig på 90-tallet. Men ”Sonic Boom” er nok mer ”bra til å være Kiss i 2009” enn det er bra rock som sådan. Låtmaterialet sliter med å gjøre varig inntrykk. Man smiler bredt når man blaster skiva høyt i bilen, men i det kjerra er parkert siger de ut av kropp og sinn.
Håkon Moslet
