Det var et punkt på midten av 2000-tallet hvor Rise Against ikke kunne gjøre noe feil. Hver plate var en solid maktdemonstrasjon. Chicago-kvartetten perfeksjonerte sin stadiumsvennlige politiske punkrock en utgivelse av gangen i takt med en stadig økende følgerskare. De er også et av få band i punk-sjangeren som har signert med et stort plateselskap uten å miste hverken seg selv eller gamle fans.
Grunnen er for så vidt enkel. Tim McIlrath og kompani har alltid vært tro mot formelen, noe de fremdeles er. Politiske tekster og rask punkrock, med akkurat nok «edge» og et scream her og der, slik at fansen fra Revolutions per Minute-tida ikke faller av, iblandet store allsangvennlige refreng som sikrer radiospilling og åpner stadig nye dører.
Med unntak av 2014s skuffende The Black Market har de for hvert år fortsatt sin signingsferd på vei mot den kommersielle punkrock-himmelen. Deres åttende fullengder Wolves gjør ikke noe for å stoppe den prosessen, men samtidig er det lite her du ikke har hørt de gjøre bedre før. Rise Against virker imidlertid sintere og mer fokusert denne gangen. Forståelig nok, plata er i stor grad inspirert av fjorårets presidentvalg, og tekstmessig er det mye det Tim McIlrath lefler med. Inderligheten bikker aldri over og han er en fyr det er lett å tro på.
Selv de mest brukte klisjeene i Rise Againsts tekstunivers virker oppriktige når 38-åringene synger det. Det går slag i slag fra albumåpner «Wolves» til «RPM»-flørten og tredje singel «Welcome To The Breakdown», hvor trommeslager Brandon Barnes får frisket opp d-beat-kunnskapene sine. På «Far From Perfect» skrus tempoet noe ned for å gi plass til et av bandets erketypiske «breakdown»-refreng, som uten tvil vil synges på konsertscener over hele kloden de neste månedene. Så får det heller være at låta tidvis minner om «Give it All» fra karrierebeste «Siren Song Of The Counter-Culture».
Samme gjelder for øvrig «House On Fire», en ikke veldig fjern slektning av radio-hitten «Re-Education (Through Labor)» fra kassasuksessen «Appeal To Reason». Det er litt det som gjør at «Wolves» aldri når helt opp, de har ikke lenger en kanin å dra opp av hatten, overraskelsene er borte. Vi vet hva vi får. Det er nødvendigvis ikke negativt. Rise Against er aldri dårlig, det er alltid bra, men det låter alltid litt for velkjent. Selv om gitarist Zach Blair prøver aldri så mye å kanalisere The Clashs lekenhet på versene på «Bullshit», bidrar det ikke til stort mer enn å friske opp en ellers grei låt i bandets imponerende backkatalog.
Platas store låt er uansett «Mourning In Amerika», som helt sikkert kommer til å frembringe både lightere, sang og glede når de gjester Sentrum Scene i høst. En FM-rocker skreddersydd for de store scenene. McIlrath er i anthem-humør og han vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å få oss med. Det er låter som denne som har gitt bandet posisjonen de har i dag. Det er stort, det er samlende og det males med bred pensel om tilstanden i USA anno 2017. Dette kan de bedre enn de fleste. Åtte album inn er det liten tegn til rusk i Rise Against-maskineriet. «Wolves» er gjennomarbeidet, kalkulert og velkjent punkrock som skapt for stadiumsturnéer, uten de store utfordringene. Men det var vel heller aldri planen.
Jørn Kaarstad
