Festival handler ikke bare om hovedattraksjoner, og heldigvis er publikum på årets Bergenfest flinkere til å komme for å se de artistene som står med mindre bokstaver enn i fjor. Dermed har folk som Empty Bottles Broken Hearts, Mikhael Paskalev og Amy Macdonald spilt for mange skuelystne tidlig på dagen, noe som beriker festivalfølelsen og det kulturelle utbyttet.
Under fjorårets Bergenfest hadde jeg gleden av å bli gledelig overrasket to ganger midt på dagen over artister jeg ikke hadde forhåndskjennskap til. Først med Charles Bradley og like etter med Sharon Jones & The Dap Kings. Charles Bradley og hans The Extraordinaires er tilbake som formiddagsunderholdere også i år, noe som pirret en ganske stor andel billettinnehavere. Som belønning fikk de, som i fjor, en svært hyggelig time med «the eagle of soul» og hans blanding av 60-tallets funk og soul.
Charles Bradley har levd et tøft liv, og ble oppdaget langt ut i samme liv da han av og til gjorde James Brown-coverkonserter under navnet Black Velvet. Selv om Bradley – etter at han ble plukket opp av Daptone Records i høy alder – lager egne låter er arven etter Brown tydelig i både musikk og fremførelse. Grunnet alderen er ikke Bradley så veldig mobil, så en James Brown med gikt kan være en passende beskrivelse.
Backingbandet The Extraordinaires ser ut som et alt-køntri-band, og ødelegger litt av illusjonen, men etter noen instrumentale låter kommer sjefen sjøl og det er showtime. Forrige gang kjørte Bradley en magisk hvit dress, denne gang starter han dagen i glitrende dongeri. Bradley er nede med bergensgaten, må vite.
«Love Bug Blues» er sexy, «Crying In The Chapel» er lun og full av følelser, «The World (Is Going Up In Flames)» er full av politisk brodd, og vintage soul viser seg igjen å være historiens mest lettlikte musikk. Bradley vinner lett over publikum med småkåt vugging, og når han en sjelden gang presser ut en litt mer bevegelig move får han applaus. Spesielt bevegelsene med armene som skal forestille ørnevinger går rett hjem hos bergenserne.
Halvveis i settet er det duket for enda flere instrumentaler fra bandet hvis medlemmer knapt tar et skritt i noe retning hele konserten. Og der ligger litt av svakheten. Instrumentalene som dukker opp innimellom er småkjedelige, og når verken Bradley eller backingmusikerne makter å bevege seg stort blir det hele veldig statisk.
Selv om en del perler fra Bradleys albumutgivelser renner ut i armene våre skorter det også litt på låter som virkelig tar det hele til et ekstra nivå. Den blå outfiten som kommer på Bradleys kropp etter pausen er det derimot minst ett ekstra nivå på. 70-talls Elvis ville nikket anerkjennende.
Konserten tar aldri helt av, og Bradley blir heller ikke klappet inn til noe ekstranummer, men likevel er Ørnen og orkesteret hans en god formiddagsbooking for enhver norsk festival. En koselig seanse for ung og gammel som igjen beviser at man ikke kan feile med god gammeldags funky soul.
Charles Bradley har knapt nok et orginalt bein i kroppen, men hva gjør vel det når mange hundre tilskuere får en god start på en lang festivaldag?
