Noe skjer hos søta bror. Først kom nyheten om at ærverdige Burning Heart Records oppstår fra de døde, så fant Bombshell Rocks sammen igjen, det gjorde også Satanic Surfers og tror du sannelig ikke at Randy også så smått har begynt å vise livstegn på sosiale medier?
Og i helga annonserte altså skatepunk-legendene i Millencolin at, joda, det kommer nytt fra de også. 27. april kommer True Brew, deres åttende fullengder. Syv år etter den eksperimentelle skuffelsen Machine 15.
Vi snakker om et band som er soundtracket til veldig mange av oss som er vokst opp på nitti- og starten av 2000-tallet. Life on a Plate, For Monkeys og Pennybridge Pioneers er alle tidløse klassikere i min bok.
Men etter hvert som kompisgjengen fra Ørebro ble eldre kom også behovet for å løsrive seg fra den melodiøse skatepunken og tenåringsangsten som gjorde dem til allemannseie. Kanskje var det produsentarbeidet til Brett Gurewitz som var den utløsende faktoren? Mye endret seg i hvert fall etter Pennybridge Pioneers. Det ble saktere, mer rocka og tidvis; litt kjedelig. Det toppet seg på Machine 15.
Anmeldelsen fortsetter under den nye Millencolin-låten «Sense & Sensibility»
Nå varsler imidertid Nikola Sarcevics menn at de skal tilbake til røttene. Til musikken som gjorde at kvartetten vil spille i band i utgangspunktet. Noe de illustrerer med en musikkvideo utelukkende filmet ved hjelp av GoPro-kameraer, i god skatevideo-ånd.
Dog, Life On A Plate-fundamentalistene blir kanskje ørlite skuffet, dette er Millencolin anno 2000. Men for meg, som setter Pennybridge Pioneers høyest, er dette et kjærkomment comeback. Og dersom førstesingel, anti rasist-anthemet, «Sense & Sensibility» er et varsel om hva som kommer, er det bare å la forventningene strømme på. For dette lover godt.
Åpningsriffet, en fjern slektning av «Penguins & Polarbears», viser at Erik Ohlsson og Mathias Färm har brukt pausen godt. Det samme har Fredrik Larzon som peiser på med en spilleglede som om året var 1999. Tenning er det også i teksten, jeg tror ikke jeg har hørt Millencolin så sinte før. Kanskje er de inspirert av jødehatet i Malmø den siste tiden eller er det Sverigedemokratene som får gjennomgå? Det er i hvert fall lett å tenke i de baner når Nikola Sarcevics roper: «You’re just a racist clown to me».
Når han så på refrenget, på et teppe av koringer og vokalharmonier, drar i gang med: «I would like too kick your head in, you’re so far out at sea» er det nesten som å sitte hjemme på gutterommet igjen å høre «Material Boy» for fullt.
Det tok kanskje syv år med venting, men Millencolin trenger bare snaue 2,37 på å vise at hiatusen har gjort dem godt.
Jørn Kaarstad
