Ta en liten titt på Metacritics oversikt over den samlede mottakelsen Weezers album har fått opp gjennom karrieren. Det er ikke lett for Rivers Cuomo å ha laget to ubestridte nittitallsklassikere, for så å bruke store deler av totusentallet på å i varierende grad erte på seg sine lojale fans, enten det er ved å covre Lady Gaga, samarbeide med Chamillionaire og Lil Wayne eller lage en youtubekanal der han skal skrive låter med fansen. Man kan dermed anklage ham for å tulle bort det «ansvaret» noen har pålagt ham: Å være hovedrøsten for den sosialt utilpasse tenåringen selv langt opp i og forbi sine tredveår, noe som jo er absurd (men samtidig en oppgave han muligens innerst inne har tatt seriøst også: De har tross alt gitt ut et album ved navn Raditude).
Vel, jeg synes bandet har levert langt bedre enn det statistikken viser, selv om jeg ser tilbake på femmerne jeg ga nevnte Raditude og Hurley med en viss skam. Så får vi se, da, om Everything Will Be Alright In The End faktisk kan vise seg å tåle tiden bedre enn sine forgjengere. Det er ihvertfall ingen tvil om at kvartetten virkelig går inn for å tilfredsstille gamle fans: Deres ikoniske produsent Ric Ocasek er tilbake for første gang siden 2001 (selv om det er verdt å merke seg at bandets suverent beste album, Pinkerton, er produsert av dem selv), den ene låta heter «Eulogy Of A Rock Band» og førstesingelen «Back To The Shack» bruker mye teksttid på å beklage midtkarrieresynder.
Det er lett å bli mildt oppgitt av sistnevnte låt, som blir temmelig ynkelig i karriereperspektiv så vel som i albumkonteksten. Dét er til alt overmål før man hører teksten, som er det mest selvbevisste Cuomo har krystet ut av seg. Heldigvis er den med ganske god margin albumverste – resten av EWBAITE er rett og slett det beste de har gitt ut på totusentallet. Faktisk blir det vanskelig å finne spesielt mange øyeblikk som drar ned helhetsinntrykket her, selv om det er en og annen pekefinger som kan plasseres rundt.
For eksempel er det en smule komisk at refrenget på «Eulogy Of A Rock Band» er kliss likt «Mr. Brightside» av The Killers, men det spiller ingen rolle når alt kommer til alt. Styrken her er at de balanserer mellom å være «forventet» Weezer i usedvanlig god form (spesielt «Da Vinci», men også «Ain’t Got Nobody» og «Foolish Father») og å lykkes veldig godt med små drypp av eksperimentering (med andre ord det stikk motsatte av hva de presterte på den foreløpige karriereverstingen The Red Album).
Med hjelp av Best Coasts Bethany Cosentino blir «Go Away» deres nest beste låt post-Pinkerton (etter «Keep Fishin’«), den J. Geils Band-duftende «I’ve Had It Up To Here» er nydelig dum og «The British Are Coming» er et friskt tilskudd til den snålere delen av diskografien, og innehar noe av det samme som gjør «El Scorcho» til noe av det absolutt beste de har levert. EWBAITE rundes av med triumviratet «I. The Waste Land», «II. Anonymous» og «III. Return To Ithaka», en pianoballade innpakket i to instrumentaler. Definitivt noe vi ikke har hørt fra dem før, og slettes ikke noe jeg er sikker på at jeg vil høre mer av heller, men i denne settingen blir det en artig avrunding av et niendealbum som høres ut som deres tredje.
Weezer har brukt et godt tiår på å torturere sine tilårskomne fans med flere snurrepiperier enn antikviteter. Men på Everything Will be Alright In The End er de bandet alle som stirrer inn i førtiårskrisen kan bruke til å vekke opp sin indre tyveåring, med fuzzpop av den typen man har hørt hundre ganger før og har lyst til å høre hundre ganger til, uforfalsket låtskrivingsglede og en kjærlig gave til fansen.
Jørgen Hegstad
