Det er noe uhyre kleint og slitsomt med mennesker som hele veien skal prøve å være mer spesielle enn de egentlig er. Florence Welch later til å være et av dem. Til tross for en glitrende harpepop-plate i bagasjen og en dertilhørende sterk stemme, klarer hun ikke levere et bra livesett på Teltscenen på Hove.
Selve stemmen hennes er det ingenting å utsette på; Florence kan synge bra, og gjør det i aller høyeste grad der hun gidder. Når hun trøkker på – som i «Kiss With A Fist» – låter det fett. Men brorparten av tiden virker den unge, rødhårete damen mer opptatt av å hoppe rundt på scenen og gestikulere enn av å bruke stemmen sin for det den er verdt. I tillegg er lyden i teltet rimelig elendig innimellom, og kombinert med tidvis altfor lange pauser mellom låtene gjør dette at den knapt timelange konserten blir langdryg.
Allerede før konsertstart ble det klart at Florence & The Machine siden sist festivalsommer har blitt allemannseie. Ivrige rop og trampeklapp fra de oppmøtte skapte muligens en ekstra forventning om at dette kunne bli bra. Og det entusiastiske publikummet i front ser ut til å la seg fascinere av sceneshowet med dramatisk lys og den Magica Fra Tryll/Maryann i True Blood-aktige skikkelsen i front. Med hendene solid knyttet rundt to ubenyttede trommestikker gauler og mumler hun seg avgårde, og ser ut til å sette stor pris på den fremste delen av publikums tålmodighet og vilje til å synge med.
Selv om konserten garantert tilfredsstilte manges behov for å se en lidende dame spre sitt kvasi-spesielle budskap, blir jeg overrasket dersom sangerinnen med det finstemte maskineriet klarte å rekruttere nye fans denne kvelden. Noen ting er rett og slett best på plate.
Bilder fra konserten:
Se flere bilder fra Hovefestivalen her.
Trine Aandahl
