MGMT: Congratulations
[Columbia / Sony Music]
MGMT takler hitpresset ved å lage musikk mer for sin egen del enn dansegulvets.
Det er fullt forståelig at Andrew VanWyngarden og Ben Goldwasser var søkkleie av singlene ”Kids” og ”Time To Pretend”, spesielt når debutalbumet for øvrig tidvis var langt unna den samme pop-orienteringen. På Congratulations har de tatt et par valg som staker kursen i andre retninger enn mot listetoppene: For det første har de byttet ut Flaming Lips-produsent Dave Fridmann med Spacemen 3s Pete Kember, og dette har ført til et betraktelig mykere lydbilde- fra Oracular Spectaculars kalde krisphet til et mykt, rundt slør, som både låter mer tidløst og også lykkes med å ta brodden av den verste Brooklyn-hipsterkulden.
Dernest er det låtene, da, som langt på vei er mer eksentriske enn man kunne spå på forhånd. De musikalske forbildene gir seg av og til selv (med låttitler som ”Song For Dan Treacy” og ”Brian Eno”), og dersom man legger til Bowie, de gamle turnékumpanene Of Montreal og de glade kabaret-popperne i Sparks (spesielt på ”Brian Eno” og ”Flash Delirium”), har man et rikt, vidtspennende knippe låter som vanskelig lar seg stagge, samtidig som de fenger voldsomt – og tidvis også er ordentlig vakre (som balladene ”Congratulations” og albumbeste ”I Found A Whistle”).
Samtidig som dette er et stykke unna det man kunne vente fra MGMT av slagerforventninger og dansegulvshunger, føles aldri Congratulations som et album laget i protest eller for særhetens skyld; det er rett og slett et ærlig, smart og vakkert stykke psykedelia fra et band som tar et steg ut fra rampelyset og inn i sitt eget lune mørke.
Jørgen Hegstad
